Små kristenflokker

I landet vi bor i er det få kristne. Kanskje bare 7 000 – 10 000 blant landets millioner av innbyggere. De aller fleste av disse bor i hovedstadsområdet.

Rundt omkring i landet er det små kristenflokker, noen steder bare en eller to. De fleste av disse har kommet til tro gjennom en årelang prosess med flere tilfeldige møter med kristen tro. Det kan ha vært personlige møter med en kristen eller kristen formidling på internett.  

Anonyme kristne

Vi bor i en stor by midt i landet – tre timer i bil sør for hovedstaden, la oss kalle den for «Safir». Om en regner med alle forsteder bor det ca 2 millioner mennesker her. Av disse er det omtrent 60 kristne.

I selve byen vet vi om tre grupper som samles. I tillegg til dette vet vi om noen anonyme kristne som ikke samles med andre i frykt for eksponering.

Utover i regionen vet vi om to andre grupper som samles, som i stor grad er to familier. Det er også noen grupper i naboregionene.  

Mangler ledere

De aller fleste gruppene mangler en klar ledelse, men det er mulig å identifisere uformelle ledere i de fleste gruppene. Disse lederne er ikke nødvendigvis ledere på grunn av åndelig eller teologisk kompetanse, men heller på grunn av en naturlig autoritet.

Lederne er like sårbare for ulik påvirkning på nettet som de andre troende – ja, kanskje enda mer all den tid det er dem som søker etter åndelig mat for hele gruppen.

Hvordan møter vi disse utfordringene?  

Al Massira-kurs

Vi har valgt å møte dette på tre måter. For det første kjører vi nå et Al Massira-kurs (red.anm: Et kurs i det grunnleggende i kristen tro, spesielt rettet mot folk med kulturell bakgrunn fra Midtøsten og Asia) som et slags dåpskurs for noen nye som har kommet til de siste månedene.

I tillegg har vi også dette kurset for kristne utenlandske studenter som ønsker å være et vitne i området.

Det siste vi gjør i møte med denne utfordringen er noe som vi kaller for «uformell pastoraltrening». Det finnes ingen teologiske institusjoner i landet, og de færreste har midler eller mulighet til å reise til andre land for å ta en slik utdannelse. Derfor tilbyr vi oss selv som veiledere for de ulike lokale lederne hvor vi reflekterer sammen med dem og underviser i troslære, etikk, bibelkunnskap, sjelesorg, formidling og andre praktisk-teologiske temaer.  

Teologisk kompetanse  

Utfordringen er enorm, men for å sitere den kjente misjonslederen John Piper: Misjon er fortsatt det harde arbeidet å lære seg språket, bryte gjennom kulturen, plante kirken, se til at den blomstrer og får sine egne ledere, gir opplæring til sine egne for å evangelisere sine egne nettverk.

Vi er relativt få arbeidere. Jeg får av og til spørsmålet fra misjonsvenner om det i det hele tatt er mulighet og behov for teologisk personell her ute. Svaret er klart og tydelig JA!

Likevel vil en ikke kunne få visum på dette grunnlaget. Derfor er vi helt avhengig av at de utsendingene som kommer hit får seg visum på andre grunnlag, men som samtidig har en teologisk kompetanse – formell eller uformell, til å bistå i det store oppdraget vi deler med hele den verdensvide kirke: å nå verden for Kristus! (2 Kor 5:14 ff.).