Stridskamerater

Når en skal bli utsending i Nord-Afrika, starter en på en språkreise – først fransk, deretter er det arabisk som står for tur. Dette året mens vi lærte fransk, hadde vi hver vår språkpartner, Leo og Audrey. Et ungt ektepar på vår alder, som gikk i den samme kirken som vi gikk i. En gang i uken møttes vi for å prøve å praktisere det vi hadde lært på skolen.

Forskjellige bidrag – felles oppdrag

I starten gikk samtalen litt trått, vokabularet vårt var begrensa, kan du si. På tross av at vi følte oss svært uinteressante, ønsket Leo og Audrey å møte oss gang på gang, og litt etter litt ble vi bedre i fransk.

En gang sa Leo til meg at å hjelpe meg med språket var hans bidrag til at noen kunne få høre om Jesus. Det fikk meg til å tenke på Paulus som omtaler noen av medarbeiderne sine som stridskamerater. Leo var blitt min stridskamerat.

En del av et team

Siden vi ble utsendinger, har vi innsett at vi har mange stridskamerater som er en del av teamet. En kvinneforening som ber for oss, en mor til en venn som bare må treffe oss og dele noen bibelvers, en gammel leirleder som vil ha nyhetsbrev, forskjellige språkpartnere, en bror som låner ut hus til oss, venner som heier og ber for oss.

Alle er vi en del av Guds team – noen av oss reiser, andre ber og bidrar til at vi kan reise. Jeg blir ydmyk, takknemlig og litt overrasket hver gang jeg oppdager at teamet vokser, at vi er så mange.

I løpet av august går flyet sørover for oss, inn i det som oppleves ukjent og litt uforberedt. Men vi føler oss båret av teamet. Vi reiser ikke alene, teamet folder hendene og sender oss, og så har vi en som går foran og har forberedt veien.