Enka og sønnen som trengte mat

Den 8. april ble jeg kontaktet av en utenlandsk dame her i byen som er i samme ærend som oss. Hun hadde hørt rykter om at vi hadde startet et matprogram og lurte på hvilke kriterier som ble stilt og hvordan mottakere ble valgt ut. Hun kjente nemlig en ung enke med en sønn på rundt 12 år. De slet med å få endene til å møtes for tiden – som så mange andre i landet.

Jeg kunne meddele min «kollega» at jeg ikke styrte listene, men at vi arbeidet gjennom lokale partnere som sørget for sine egne lister. Jeg bare kontrollerte listene i ettertid. Min kollega ble gitt informasjon om hvordan hun kunne komme i kontakt med en av våre lokale partnere for å forhøre seg om muligheten for å få denne enka på lista.

Dette måtte gjøres under forutsetning av at mitt navn ikke ble nevnt. Om mitt navn blir nevnt kan den lokale partneren forstå dette som en indirekte ordre fra min side om å sette denne dama på lista, i og med at jeg er supervisor for prosjektet og deres tilgang til midler går gjennom meg.

Denne formen for nepotisme er svært vanlig i landet her vi bor. Vi ønsker ikke å tilpasse oss dette elementet i kulturen, men snarere arbeide for å endre det.

Rørende opplevelse

Min kollega kontaktet så vår lokale partner. Dette er en partner som jeg normalt jobber tett med i andre prosjekter i en normaltilstand. Partneren er en kristen kvinneorganisasjon som arbeider for å styrke levekårene og rettighetene til marginaliserte kvinner.

En dame fra partneren vår ringte så enka for en samtale. Hun kunne meddele min kollega etterpå at hun ble svært berørt. Ikke bare ville vår partner sette henne på lista og gi henne mat, men hun opplevde også et menneske som virkelig brydde seg om henne og sønnen – ikke bare å gjøre en god gjerning for å sette den på cred-lista si.

Uventet nabo

Da dagen kom da pakken med mat skulle leveres, ringte to frivillige fra partneren vår meg for å spørre om det var greit om de stoppet innom meg når de først var i byen. Så kunne vi slå av en prat, og så kunne jeg selv få tatt noen av de bildene som jeg alltid maste om – til bruk i innsamlingsarbeid og rapportering.

Jeg syntes dette var en god idé, og jeg sendte dem en pin på Google Maps med lokasjonen hvor jeg bodde. Siden vi er i lockdown, kunne jeg dessverre ikke invitere dem inn til meg, men møtes ute på gata kan vi.

For å gjøre en lengre historie noe kortere viste det seg at enka bodde 100 meter oppe i veien fra meg, i et arbeiderstrøk, og jeg fikk møte både de frivillige, enka og sønnen. Bilder fikk jeg tatt og en god samtale fikk vi hatt med enka og sønnen, hvor partneren min understreket flere ganger at Gud elsker dem.

Møtet endte med at jeg fikk bære mye av maten for enka og sønnen fra veien hvor vi møttes og nesten helt hjem til der de bor (det hadde ikke sømmet seg for en mann å eskortere en enke helt til døra).

Opplevde omsorg

Dagen etterpå fikk jeg en melding fra min kollega om at enka hadde ringt henne i etterkant av møtet. Hun var så beveget at hun gråt i telefonen – tenk at noen brydde seg så mye om henne, noen som hun ikke kjente engang, at de gav henne mat, bar maten hjem til henne, samtidig som hun ble behandlet respektfullt og som et verdifullt menneske og ikke bare som et objekt for veldedighet.

I dag, fredag 24. april, begynner fastemåneden Ramadan. Det denne enka fikk oppleve i møte med kristne landsmenn, er noe helt annet enn det hun har møtt tidligere.

Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje? Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne. (Jes 58,5-7)