"Ahmed"s første juleselskap

Når jeg skriver dette, har vi nylig gått inn i et nytt år og jeg finner fremdeles julepynt som jeg har glemt å rydde bort rundt omkring i huset. Hver lille skatt jeg finner minner meg om høytiden vi nettopp har feiret, nå for tredje året på rad her hjemme i Nord Afrika. 

Jeg blir ofte litt trist når desember kommer og jeg ser bilder fra kjente og kjære i Norge som pynter til jul, er ute og ser på julelysene, går tur i snødekket terreng, eller nyter den første julebrusen.  

Når jeg går ut er det ørkensand i luften og solen skinner, og man skal se langt etter julemusikk på kjøpesenteret eller pynt i gatene. Her er det fortsatt hverdag hver eneste dag i desember, men vi gjør vårt beste for å fylle hjemmet med julestemning. Vi baker kaker, hører på julemusikk og henger opp julestjerne i vinduet. 

Første jul

Denne julen hadde vi også invitert en lokal venn, «Ahmed», som har vært troende i flere år, men aldri feiret jul. Han forteller selv at han har feiret jul alene på rommet sitt hvor han har forsøkt å finne juleprogram han kunne se på internett. Nå skulle han få feire sin aller første jul, og han snakket uker i forveien om hvordan han gledet seg. Det var liten forskjell å finne mellom ham og barna våre som syntes tiden tidvis gikk altfor sakte, men endelig er julaften her og gjestene har ankommet. Vi skal nyte et skikkelig julemåltid med ribbe tatt med fra Norge.  

«Ahmed» tusler rundt i huset, ser på julepynten vår og stiller mange spørsmål. Han går på kjøkkenet og følger interessert med på hvordan det hele stelles i stand. Luktene som er så kjente og kjære for oss er eksotiske for ham. Han gleder seg til å spise gris, mest fordi det for han ligger frihet i det, frihet fra det han før var bundet av.  

Guds rike

Vi setter oss til bords, og jeg må ærlig innrømme at julefreden ikke hadde senket seg hos meg. Det blir mye liv og leven med syv barn til bords, og det blir endel søl.  

Jeg tenker for meg selv at det ikke var slik det skulle være når «Ahmed» skulle feire sin første jul, jeg ville så gjerne at den skulle bli skikkelig fin. Men da jeg unnskylder meg, smiler han og sier: ─ Vår Herre sa «la de små barn komme til meg å hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til. De som ikke tar imot Guds rike som et lite barn skal ikke komme inn i det.»  

Så tar han opp skjeen som sønnen min nok en gang har kastet på gulvet og ser oppover langbordet hvor det som er blitt vår familie her, ler og koser seg. Og jeg som egentlig skulle lære han hvordan vi feirer jul erfarer hvordan jeg var den som trengte å lære noe. 

Takknemlighet

Så i stedet for å være trist, kjenner jeg på en takknemlighet for at vi får feire jul her, her hvor julens budskap ikke forsvinner i alt vi tror vi må få gjort. For julens budskap er dette som står i Lukas 2, 11: «I dag er det født dere en frelser i Davids by; Han er Messias, Herren.»