– How do you do?

Helt siden oktober har kirka, i samarbeid med to av oss norske ansatte, tatt imot ungdommer i alle aldre til lørdagsundervisning. Formålet blant de fremmøtte er det samme: å forbedre sine engelskkunnskaper.

På tross av at alle barn i Mongolia får engelskundervisning fra de er ganske små, så viser det seg nemlig at forståelse og bruk av det engelske språket fortsatt er svært mangelfull.

Å beherske et fremmedspråk kan bety forskjellen på en god og en dårlig jobb og vil også være nødvendig om en ønsker å studere i utlandet.

Øvelse gjør mester

Klokken er litt over tre i det jeg stiger inn døra til kirken denne lørdagen. Fra møtesalen høres latter og prat, og når jeg går inn, ser jeg sju personer sitte rundt et bord hvor samtalen går livlig.

Siden undervisningen ennå ikke har startet, foregår det meste enn så lenge på mongolsk. Å bruke engelsk av egen fri vilje sitter langt inne. Ikke fordi de ikke ønsker, men fordi de føler seg usikre og ikke flinke nok.

– How do you do? Lærerens stemme (for anledningen den norske ettåringen) brer seg utover rommet, men blir som så altfor mange ganger tidligere møtt med vikende blikk.

De fleste forstår nok spørsmålet, men vet allikevel ikke helt hvordan de skal svare. En av jentene tar til slutt mot til seg og stotrer fram «I am good».

På planen i dag står tall, farger, bær og frukt. Alt på engelsk selvfølgelig. Noen av tingene viser det seg at en del kan fra før, mens andre ting virker å være helt ukjente. Og selv om noen kjenner igjen ordene, så er uttalen ikke alltid like enkel å få has på.

– How old are you? spør læreren. – I am seventy years old, kommer det fra en av ungdommene. Som jo selvsagt ikke er 70 år gammel, men kun 17. Igjen fylles kirkerommet av latter før neste post på programmet introduseres.

Vanskelig, men lærerikt

Otgontuya er en av ungdommene som har funnet veien hit denne lørdagen. Hun er 16 år gammel og går siste året på skole nr. 6 her i byen. (I Mongolia bærer de offentlige skolene kun navnet «skole» og så et nummer.)

Hun er et fast innslag, ikke bare på engelskklubben, men og på de andre aktivitetene som kirken i Khovd driver. Engelskklubben fikk hun høre om av en av de ansatte i kirken, og hun kan fortelle at hun har vært med helt siden starten.

– Målet mitt er å bli så flink i engelsk at jeg en dag kan få meg jobb som oversetter eller guide, forteller hun.

Nå til dags krever mange at du behersker engelsk for å få en god jobb. Men å lære seg dette fremmedspråket synes hun i likhet med andre mongoler er vanskelig. Ikke så rart kanskje, siden engelsk skiller seg vesentlig fra mongolsk.

En ting er at alfabetet er ulikt (kyrillisk i Mongolia), men grammatikk og setningsoppbygging er også helt forskjellig. Otgontuya synes allikevel det er gøy å være på engelskklubb samtidig som hun merker at engelskkunnskapene stadig blir bedre.

Kunnskap som varer

Et par timer etter at jeg kom inn kirkedøra, er det igjen stille i bygningen. Borte er gjengen med ungdommer, og borte er plansjer av frukt og bær som skal læres.

Det er kaldt i Mongolia nå om dagen. Forhåpentligvis klarer ungdommene å holde varmen der de går gatelangs på vei hjemover. Forhåpentligvis har de også fått med seg kunnskap som de en gang seinere i livet vil kunne dra nytte av.

Og selv om det ikke er noen direkte forkynnelse av evangeliet på klubben, så kan kanskje dagens møte også være et første steg til et varig liv innenfor kirkebyggets fire vegger.