Ettårsjubileum

Av "Ronja", utsending i Indonesia. 

En milepæl 

Her om dagen kunne jeg merke av en milepæl i livet: Det er et år siden jeg fullførte språkstudiene og flyttet til fra Medan til Chiliøya for å starte den hverdagen jeg hadde flyttet til Indonesia for. Slike merkedager gir tid til refleksjon og tilbakeblikk, og for en reise det har vært så langt!

Dette var året teologen skulle lære seg å drifte et lite hotell, året jeg skulle bli skikkelig god i indonesisk, bli godt kjent med naboene mine og få meg mange nye indonesiske venner. Så hva ble det av dette året? Og oppnådde jeg målene mine?

Tilbakeblikk

Vel, hotelldriften går det ganske bra med. Jeg og den andre norske enheten som er her har kommet oss gjennom en travel lavsesong med flere skole- og gruppebesøk fra Norge. Vi har drevet med bygging av nye rom, klargjøring til høysesong og utviklingsplaner for resten av driften det kommende året. Jeg har fått noen grå hår av økonomi- og administrasjonsbiten, men alt i alt ser det ut til å gå bra.

Nabofamilien min blir jeg bedre kjent med som tiden går, men jeg har ikke fått delt evangeliet med dem enda. Det henger kanskje sammen med at jeg fortsatt er mye avhengig av Google translate når jeg snakker indonesisk. Så målet om å bli skikkelig god i indonesisk er nok ikke nådd enda. Og nye vennskap har ikke vært så enkelt som forventet - det er krevende å etablere en hverdag og bygge nye vennskap parallelt.

Jeg ser tilbake til mai 2024 og tenker at nok en gang har jeg glemt å legge inn tålmodighet i slagplanen min.

Guds timing

Heldigvis har jeg tid, for jeg kan se for meg å bli boende her en stund. Jeg har tid til å lære meg språket slik at jeg lettere kan kommunisere med mine naboer og nye venner. Jeg kan til og med kanskje bli god i hotelldrift, hvem vet? Selv om jeg ikke har pleid å se på meg selv som særlig tålmodig, opplever jeg at Gud utruster meg med en fred og trivsel i hverdagen som får meg til å se fremover i arbeidet og lyst på fremtiden.

Ting tar tid, språk og kultur får jeg ikke lært på et år, vennskap trenger tid for å bli tillitsfulle og Gud er med oppi alt dette. Det jeg har gjort mest av dette året er å be for området, våre ansatte, våre naboer, vår trivsel og vår relasjon til Gud. Den bønnen har jeg stor tillit til. Jeg kjenner ikke Guds timing for arbeidet, men det er helt tydelig at han jobber her og vi er ikke alene som verktøy i Guds hender.

Forventning 

Jeg har opplevd og sett Guds omsorg over livet mitt. Noen tøffe tak er det, men Gud sender mennesker vår vei som gir både åndelig og menneskelig påfyll. Det er viktig at vi er her, det er meningsfylt å være den kristne naboen og det blir spennende å se hva Gud har tenkt for dette området i fremtiden.

Så vær gjerne med og be for det kommende året på Chiliøya, at Guds rike må vokse her også.