Gjestfrihet og mobilisering

Gjestfrie fellesskap

Av Silje Haughom, student på bachelor i interkulturelle studier:

Etter praksis i Indonesia sitter jeg igjen med mange fine opplevelser og inntrykk. For det første er jeg overveldet av indoneserne sin åpenhet, vennlighet og kjærlighet.

Det som er så kult med å bli kjent med nye kulturer og nye mennesker, er at vi også kan lære mer om hvem Gud er. Vi er jo alle skapt i Guds bilde, og det betyr at i hver kultur, hvert land og hvert menneske kan vi finne noe som lærer oss mer om hvem Gud er.

Jeg er helt sikker på at Gud har gitt indonesere gaven av gjestfrihet og godhet, og dette tar jeg med meg til Norge.

En annen ting som har gjort stort inntrykk, er hvordan man kan reise til den andre siden av verden, gå inn i en kirke, lovsynge den samme Gud og automatisk kjenne seg hjemme. Det er også stort å se at vi i Norge kan bidra til at flere i Indonesia kan få et glimt av Jesus, gjennom økonomisk støtte, men jeg tror nesten det beste vi kan bidra med er bønn!

Jeg er utrolig takknemlig for min tid i Indonesia og for alle de flotte menneskene jeg ble kjent med.

Å sende mennesker

Av Øystein Fure Johansen, student på bachelor i teologi:

Jeg vil nevne de lokale ansattes innsats og brann for oppdraget de står i som noe som har gjort inntrykk. Takknemligheten vi møtte hos dem vi besøkte og dem som ble berørt av arbeidet som drives.

Men noe av det jeg har tenkt mest på i etterkant av oppholdet, er misjonærene. Det er færre misjonsorganisasjoner som velger å sende ut norske utsendinger, og valget faller heller på å satse på lokale ansatte.

Dette er tanker som har mye ved seg: Det er billigere å ansette lokale, de har ofte større kontekstuell forståelse og man slipper språkopplæring. Det stemmer med inntrykket av de lokale ansatte i Misjonssambandet, og de er både profesjonelle og ivrige. Så er det fremdeles verdi i norske utsendinger? 

Spør du meg, får du et klart og rungende ja! Det er kanskje ikke så overraskende at de som reiser ut som utsendinger, brenner for misjon. Å spre denne brannen blant dem som allerede har tatt imot Jesus, er en av oppgavene det virker som at utsendingene virkelig har tatt på seg.

De mobiliserer og inspirerer lokale menigheter til å nå sine landsmenn med evangeliet og legger til rette for evangelisering på steder hvor nordmenn har vanskeligere for å nå inn.

Det finnes også flere grunner. Spesielt er det stort at vi ikke «bare» sender penger, men også drar. At noen bryter opp fra familie, jobb og alt som er trygt og godt, for å leve sammen med dem man ønsker å utruste og dem man vil nå. Det sender et klart signal om at vi i Norge er "all inn" og ønsker å stå sammen med indoneserne.