Å elske Gud og sin neste

Her om dagen var jeg og min kollega «Ronja» sammen med en indonesisk utsending, «Mina», som holder til på øya vi bor. Vi dro til en liten landsby, som ikke ligger så langt fra hjemstedet vårt. Dette er den samme landsbyen jeg har skrevet om tidligere (her).

Det har skjedd litt ting her. Det er to familier som har tatt imot og vil tro, det ene ekteparet har blitt døpt, i den andre familien er kona veldig åpen og nysgjerrig på å høre mer om ham vi tror på.

De er i litt ulike prosesser og faser, men blir fulgt opp og disippelgjort. Folk er generelt åpne for å bli bedt for, og noen har blitt helbredet gjennom bønn i Jesu navn.

På besøk i landsbyen 

Så var det da, at Ronja og jeg var med til denne landsbyen. Der var det en gjeng damer og barn, og de ble så glade for å se oss og spesielt «Mina» da hun kom. Det var som om hun var en del av familien.

Vi ble invitert til å sitte ned og fikk bananer og pratet om løst og fast. Bekymringer og gleder, at det snart skulle være omskjærelsesfest i landsbyen og at de var i gang med forberedelsene. Vi satt rett ved siden av en innhegning med flere geiter, det luktet stramt og var veldig varmt.

Der var det ei godt eldre dame vi pratet med. Hun hadde vondter både her og der. Skeiv i ryggen, vondt i hofta og nedover til kneet. «Mina» spurte veldig hverdagslig om hun ville at vi skulle be for henne, fordi når vi ber i Jesu navn, så kan han gjøre oss friske.

Sammen i bønn på tvers av kulturer

Så satt vi nå der, en jærbu, en ryfylking og en indoneser, og vi holdt hendene våre på denne gamle damen, og så ledet «Mina» oss i bønn. Det var veldig fint. Det var litt annerledes enn jeg selv kanskje ville valgt å be.

Midt i bønnen begynte jeg å tenke på kulturforskjeller og ulike måter og stiler man kan be på, og kraften det er i Jesu navn. «Mina» ba veldig konkret for de ulike vondtene i kroppen, og at det måtte bli tatt bort i Jesu navn. Det var enkelt, uten noen formaliteter, likevel en gjentakende bønn.

Den eldre dama følte seg bedre, ute noen videre dramatikk eller oppstandelse. Hun strakk litt på armer, bein og rygg, og sa at hun nå følte seg bedre.

Ikke lenge etterpå delte «Mina» til en av de familiene som har blitt troende fra Matt 22,34-40, om å elske sin Gud av hele sitt hjerte, sjel og forstand, og at man skal elske sin neste som seg selv. De som hørte på ble bedt om å gjenfortelle hva man lærer i teksten, så alle fikk med seg kjernen i det vi leste.

Elske Gud og sin neste

Jeg slutter ikke å forundre meg over hvordan Gud så fint virker i folks hjerter og hverdagslig gjør under i de små men store tingene. Og hvordan jeg denne dagen fikk være vitne til at «Mina» elsker Gud og sin neste i praksis. Dette ble stort for meg.

«Men da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, samlet de seg om ham. Og en av dem, en lovlærd, fristet ham og sa: Mester! Hvilket bud er det største i loven? Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.»