Jeg er din indonesiske storesøster!

Livet mitt i Norge ble sortert og pakket bort. Tilbake sto det stusselige flyttelasset mitt, to kofferter og en ryggsekk, neste stopp: Indonesia.

Tordenskrallene drønnet så det ristet i husveggene og troperegnet hamret på hustaket i mitt nye hjem. I det jeg la hånden på hodelykten i den ene kofferten, ble det som forventet beksvart.

«Mati lampu», direkte oversatt «død lampe» – beskrivende nok for et strømbrudd, tenkte jeg, der jeg lå i sengen og reflekterte over en lang reise og min nye tilværelse.

En ny tilværelse

Noen dager etterpå sto jeg på kjøkkenet mitt etter første skoledag og betraktet det dekkede bordet og dama, eller «Ibu», som hadde vasket huset, klærne mine og laget lunsj mens jeg var på skolen.

Flau over den uvante situasjonen smilte jeg så bredt jeg kunne og stotret frem de ordene jeg i dag hadde lært på språkskolen: «God dag, hvordan går det?» og «wow, dette ser godt ut, tusen takk for lunsj!».

Jeg regnet med at Ibu betraktet meg også og lurte på så mange ting. Ville jeg like maten hennes? Er maten for sterkt krydret? Var det greit at hun la klærne inn i skapet? Selvfølgelig spørsmål jeg ikke kunne svare på.

Etter en måneds tid kan jeg og Ibu prate litt sammen, og samtalene går i enkle ting som familie og hverdagsliv i Indonesia og Norge. «Det er en stor endring du har gjort med å flytte til Indonesia, veldig selvstendig!» Hun tenker kanskje jeg er sprø.

Jeg stotrer frem en innøvd frase: «Heh, ja, men jeg liker Indonesia. Jeg liker å lære språk og kultur, og så hjelper du meg masse». Etter litt mer småprat er arbeidsdagen hennes over, hun ser på meg og sier noe jeg aldri vil glemme:

«Du har flyttet langt fra familie og venner, men jeg er din Indonesiske storesøster.» Hun gir meg en klem før hun går.

Takknemlig

Det er mange måneder siden jeg og Ibu sto som to fremmede på kjøkkenet og prøvde å forstå hverandre, og det er ingen i hele denne byen jeg er mer takknemlig for enn Ibu. Som en helt alminnelig nordmann var det rart å venne seg til å ha hushjelp, men vennskapet med denne dama ville jeg ikke vært foruten.

Hun lærer meg noe hver uke – hvordan jeg skal opptre høflig, om jeg kler meg smart, retter på grammatikken min og følger meg til markedet for å lære meg å handle som en indonesisk kvinne.

Når hun forteller om livet sitt, er det som et teaterstykke, dramatisk og med overdrevent kroppsspråk. Hun ler og gråter når hun forteller, og vi ler og gråter sammen.

Det viktigste hun har lært meg, er at vennskapet vårt ikke er avhengig av de rette ordene eller mange ord. Det skjer ofte at jeg ikke har ordforråd ennå til å trøste henne, uttrykke glede sammen med henne eller vise hvor takknemlig jeg er. Likevel fortsetter hun å vise meg tillit og deler livet sitt med meg – som en ekte indonesisk storesøster.

Skrevet av "Ronja", utsending i Indonesia.