Relasjon på tvers av kultur

Som en av flere ettåringer rundt om i verden, er jeg blitt plassert ett år i Indonesia som er et av feltene til Misjonssambandet.

Her lærer jeg mer om det å være utsending, får være til hjelp hos familiene som er utsendt og jeg får innblikk i en helt annerledes kultur enn den jeg vanligvis lever i. Med dette opplever jeg hvordan det er å være «utlendingen» i den nye kulturen.

Etter et år i Indonesia stiller jeg meg dette spørsmålet: Hvordan behandler jeg de som kommer til Norge fra en annen kultur?

Selv har jeg sett at de ofte danner sin egen boble med andre fra samme kultur. Da har jeg ofte tenkt med meg selv, liker de ikke nordmenn og den norske kulturen?

Men etter å ha vært en utlending i en ny kultur selv, skjønner jeg mer hvorfor, og at mine tanker gjerne har vært helt feil. Jeg tenkte ofte mer på at jeg må vise utlendingene hva norsk kultur innebærer enn å vise interesse for å forstå noe fra deres kultur.

Hvordan blir jeg som utlending møtt av indonesere?

Her i Indonesia blir jeg alltid møtt med en interesse om å lære om det landet og kulturen jeg kommer fra. Selv om jeg kan snakke så mye jeg bare vil om det, kan det ofte være veldig godt å møte andre vestlige som bor i Indonesia.

Andre som forstår hvordan det føles å bli misforstått. Som blir frustrert på grunn av nytt språk, utålmodig når ting tar en del lengre tid enn det jeg er vant til, og når en har sittet så lenge på gulvet at en kjenner på smerte i ryggen og rumpa.

I en kultur som den indonesiske blir man dessverre ofte plassert i et rangeringssystem. I et klassesamfunn er de ulike klassene ofte basert ut fra økonomiske forhold. Med min hvite hud setter de meg høyest på stigen og ser da på seg selv som mindre verdt i samfunnet. Dette er en utfordring i relasjoner.

Noen ganger kan det føles som indoneserne ønsker å ha meg med bare for å vise fram sin hvite venn, slik at de oppnår status blant venner og familie. I områder der det finnes lite turisme, er dette et større problem. Å forme genuine vennskap kan være utfordrende, men er så klart mulig.

Lite tid

Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg hadde mer tid med mange av de folkene jeg møter, slik at jeg kunne formet skikkelige vennskap. Som ettåring blir dessverre tiden begrenset, i hvert fall når man i tillegg bor ulike plasser på feltet i løpet av året.

Jeg sitter igjen med mye takknemlighet for alle de fine menneskene jeg har møtt, og ikke minst alt det jeg har lært fra den indonesiske kulturen.

Kunne du tenke deg å bli ettåring på et av feltene våre? Akkurat nå går det an å søke, les mer her.