Refleksjon i en vanlig hverdag

Jeg har nettopp levert barna i barnehagen og setter meg på en kafé i nærheten for å arbeide. Jeg prøver å starte dagen med bønn og tid med Gud.

Jeg ser ut vinduet, og bare fra her jeg sitter kan jeg se 3 moskeer. På nabobordene sitter det damer med hijab som smiler og ler. Vi blir møtt med denne virkeligheten hvor islamsk tro er sterkt til stede samme hvor vi snur oss.

Vi hører bønneropene som ljomer 5 ganger om dagen og blir stadig påminnet om hvordan disse menneskene må streve for å bli verdige en plass i himmelriket.

Gå ut!

Vi møter disse menneskene hver dag i hjemmene våre, i nabohuset, på kafé, på skolen og i butikken. Gud har kalt oss til å gå ut og fortelle om hans frelsesverk, hvor vi skal få bringe budskapet om at Jesus Kristus allerede har tatt alle verdens synder på seg.

De skal få slippe å streve, men få lov til å legge alle sine bekymringer på ham.

Man kan få lyst til å rope ut det gode budskap, men likevel, selv om vi lever midt blant et folk som virkelig trenger å høre om en ubetinget kjærlighet og nåde, oppleves det vanskelig. 

Uten ham kan man ingenting gjøre

Hvorfor er det da så vanskelig å gi dette budskapet videre? Jeg kan mange ganger kjenne på en utilstrekkelighet, en maktløshet og motløshet over at jeg ikke får delt med flere, og kan ofte kjenne på motstand. Uten ham kan man intet gjøre.

Også her kommer tidsklemmen som en tyv, og menneskefrykten, maktløsheten og motløsheten i møte med disse menneskene er like sterk, om ikke sterkere, enn jeg kan kjenne i Norge.

Men vi tror på en mektig Gud som kan gjøre det umulige mulig, gjøre tvil om til tro og motløshet til mot. 

Jeg vil takke alle dere i Norge som ber for Indonesia og folket her. Jeg føler meg avhengig av bønn og tid med Gud i hverdagen.

Vi skal få lov til å tro at vi får være lys og salt samme hvor vi bor, så lenge vi tror på ham.