Til stede

Hverdagsliv

Det foregående året og generelt den siste tiden har ikke gått helt som vi hadde håpet på og planlagt på feltet her vi er. Vi driver en business der det i fjoråret gikk i underskudd, av naturlige årsaker grunnet situasjonen i verden. Og vi har kjent på en frustrasjon når ting stadig ikke går som vi prøver å planlegge og ting er så skjørt og uforutsigbart.

De siste ukene her har vi drevet med mye rapportering, planlegging og refleksjon. Mest for året som har vært, da vi nærmer oss en feltkonferanse.

Jeg har i den forbindelse tenkt mye på hva vi har vært gjennom det året som har vært, hva som har skjedd, hvilken nytte har vi hatt.

Trofast i tjenesten

Det er ingen tvil om at man av og til kjenner på tyngden av å være fulltidsansatt som utsending. Sendt for å være lys og salt, det er jobben min. Folk hjemme vil gjerne høre rapporter om hva som skjer. Er det noe nytt? Og man ønsker gjerne å sende hjem en oppmuntrende konkret historie om hvordan Jesus har møtt noen her. Men jeg har ingen slik historie, ikke akkurat nå.

Men likevel vet jeg at Jesus ikke er langt borte. Og han jobber stadig, både gjennom oss og utenom oss. Og han har kalt oss til å være trofaste, stå fast i tjenesten og i troen.

Når jeg nå reflekterer tilbake på fjoråret, så ser jeg at vi har blitt brukt. Ikke tydelig, men i det stille. Vi har i enda større grad fått tid og mulighet til å være til stede, og til å møte mennesker. Og det beste av alt er at mange av menneskene har kommet til oss. Mest bare for å slå av en prat. Om alt og ingenting, men ofte også frustrasjoner, og av og til ymt om en søken etter mening med livet.

Ved å huske på disse stundene, disse menneskene, gir det glede og stadig motivasjon til å være her. Her, der det nesten ikke er en eneste Jesu etterfølger. Det gir en bekreftelse på at vi er akkurat der vi skal være, akkurat nå.

"Maria"