Da Rahma møtte omsorg

Rahma er hjemløs. Hun er alene, naken og forlatt. Det er ikke noe som nettopp har skjedd, det føles som det er slik det alltid har vært. På mange måter undres hun over hvordan hun har klart å holde ut så lenge. Uten hverken mat, penger eller klær.

Hun tusler gjennom de overfylte gatene, hører trafikken suse forbi, lyden av barnelatter i det fjerne og overivrige selgere som konkurrerer om oppmerksomheten til de forbipasserende.

Hun vandrer her time etter time, dag etter dag, i sin egen verden.

Da alt endret seg

Tenker Rahma seg godt om, kan hun svakt minnes barndommen. En god barndom, de var fattige, men lykkelige, rene klær og alltid mat på bordet.

Hun husker den muntre praten mellom mor og bestemor mens de sto på kjøkkenet og kuttet grønnsaker, fars varme klem da han kom hjem fra arbeid og nabobarna som løp i gata utenfor og lekte sisten. Hun hadde det godt. Frem til alt endret seg.

Nå mange år senere vet hun ikke helt hva som skjedde eller hvorfor det skjedde. Hun husker ikke alt, men vet at hodet sluttet å henge helt med.

Det var som om hodet og tankene levde et annet liv, borte fra kroppen og borte fra denne verden. Hun klarte ikke lenger å fullføre skolen eller bidra hjemme. Hun gjorde ting hun egentlig ikke ville, sa ting hun egentlig ikke mente.

Til slutt klarte ikke familien mer. De kastet henne ut av huset. Hun var blitt gal, nå måtte hun klare seg selv.

Alene og utsatt

Så derfor går hun her, hjemløs og alene. Leter etter mat i andres søppel og surrer rundt seg noen skitne filler for å dekke det mest intime.

Og her, på åpen gate i en millionby, blir hun voldtatt, helt hjelpeløs og sårbar, og ingen som bryr seg. Forlatt og traumatisert er hun igjen alene, men inni henne vokser en liten gutt.

Uten oppfølging eller hjelp går både svangerskapet og fødselen bra. Men den lille gutten er ikke frisk. Han blir født med sterke smerter og pusteproblemer. Rahma er rådvill og fortvilet, endelig har hun noen å leve for, noen som trenger henne.

En hjelpsom forbipasserende frakter mor og sønn til sykehuset for undersøkelse. Men en mor og et barn uten identitet, og uten en sikkerhet for at medisinske utgifter kan tilbakebetales, får ikke helsehjelp.

Rahma er en av mange

Dette er virkeligheten til mange psykisk syke i Medan. Forlatt av familie, uten helsehjelp og helt ubeskyttet, skal de klare seg selv. De blir sterkt stigmatisert og undertrykt, og mange holdes fortsatt i lenker i deres eget hjem.

Misjonssambandet Indonesia driver et psykisk helse-prosjekt i Medan, og våre lokale ansatte hører slike historier og lignende daglig.

Noen som bryr seg

Denne kvelden, da en nyfødt gutt lå for døden fordi moren ikke hadde identitetspapirer eller penger, var det noen som ringte Nelli etter hjelp. Nelli er en del av psykisk helse-teamet og har jobbet for Misjonssambandet i Indonesia i snart 10 år.

Hun drømmer om at psykisk syke i Medan skal bli møtt med verdighet og respekt, at de skal kjenne seg skapt og elsket av Gud, og at psykisk syke skal ha lik tilgang på skole, arbeid og helsehjelp som resten av befolkningen.

Nelli drømmer stort, og det gjør alle vi i psykisk helse-teamet. Vi må bry oss, vi vil bry oss!

Og denne kvelden på sykehuset fikk Nelli gi av sin omsorg og av Guds kjærlighet til Rahma og hennes nyfødte sønn.

For jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg. Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg å drikke?  Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og ga deg klær? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.

Matteus 25,35-40