Kreativitet i unntakstilstand
Etter noen uker med hjemmekontor begynte kreativiteten å blomstre, skriver vår utsending i Indonesia. Teamet begynte å tenke alternativt om hvordan vi kunne bistå i landsbyene.
Vi er alle sammen blitt påvirket av pandemien og Indonesia er ikke noe unntak. Siden mars har vi alle levd i en slags unntakstilstand.
Stengte skoler og barnehager og jobbing hjemmefra har begynt å bli en vane for noen. Men mange her har rett og slett ikke råd til å følge myndighetenes råd om å holde seg hjemme og begrense sosial kontakt.
Umulig valg
De siste årene har NLM drevet sparegrupper for kvinner i noen av de fattigste bydelene i byen vi bor i. Da øya ble rammet av jordskjelvene i 2018 forverret den økonomiske situasjonen for disse menneskene seg drastisk, og de var avhengige av å få hjelp.
Mange av dem hadde nå begynt å stable seg på beina igjen da pandemien meldte sin ankomst også her på øya. Disse menneskene har stått overfor et umulig valg.
Dersom de skulle følge myndighetenes råd om å holde seg hjemme, ville de stått igjen med ingenting av den allerede lave inntekten de har måttet klare seg på.
Bistått med mat og smittevernsutstyr
NLM har derfor bistått med noe mat og smittevernutstyr som munnbind og såpe. Damene har uttrykt stor takknemlighet overfor NLM, men vi skulle så gjerne ønske at vi kunne bidratt med mer.
Mange av disse bydelene har naturlig nok hatt mye og ukontrollert smitte. Noen av husene i disse områdene er så tette at man nærmest kan stå i sin egen inngangsdør og ta på huset til naboen.
På grunn av høy risiko for smitte har NLM sine medarbeidere derfor kun truffet damene noen få ganger siden mars og har ellers hatt kontakt via sosiale medier.
Alternative løsninger
NLM driver også et prosjekt nord på øya som jobber for å redusere underernæring og bedring av levekår for barn under 3 år.
I dette området har NLM sine nasjonale medarbeidere også måttet trekke seg ut og har jobbet hjemmefra siden mars.
De første ukene var spesielt tøffe for de fleste. Men etter noen uker med hjemmekontor begynte kreativiteten å blomstre, og teamet begynte å tenke alternativt om hvordan vi nå kunne bistå disse landsbyene.
Sosiale medier og animasjonsfilmer
Det første vi gjorde var å lage en facebookside hvor vi begynte å dele relevant informasjon om forebygging av COVID-19 og annen helseinformasjon om barns helse og utvikling.
Frivillige i landsbyen ble organisert i grupper via sosiale medier og har vært aktive i å promotere informasjon som har blitt delt via denne facebookgruppen.
Mange i disse landsbyene snakker ikke indonesisk så godt, derfor har NLM i denne perioden utviklet animasjonsfilmer og informasjonsplakater som formidler informasjon spesielt rettet mot dem. Rollekarakterene i animasjonsfilmene har klær tilsvarende tradisjonen i prosjektlandsbyene, og filmene er også oversatt til det lokale stammespråket.
I tillegg har NLM delt ut smittevernutstyr som munnbind, visir og såpe. Barna i målgruppen har også fått utdelt hygieneartikler og utstyr til å lage leker med foreldrene sine som er ment til å stimulere deres utvikling.
Tilbake til basen
Smittetallene er fortsatt høye her på øya, spesielt i byen. Siden det er mindre smitte i prosjektområdet, ble det besluttet at de nasjonale medarbeiderne kunne reise tilbake til basen denne uken.
Før avreise måtte hele teamet teste seg for Covid-19, for å forsikre oss om at vi ikke reiste tilbake til landsbyene med smitte. Heldigvis hadde alle i teamet negativ test og syntes det var utrolig godt å være tilbake i landsbyene.
Tradisjoner og sammenkomster er viktigere
I et land som Indonesia har sosial distansering vært veldig krevende av ulike årsaker. Mange bor tett på hvernadre. I tillegg liker indonesere å samles.
Under mange av de tradisjonelle høytidene og festene samles ofte hundrevis tett i tett, og siden tradisjoner er veldig viktig for folket så samles likevel mange, på tross av hva som er anbefalt av myndighetene.
På de lokale markedene hvor mange handler matvarene sine er det også tett med folk og vanskelig å opprettholde avstand.I tillegg til dette er det mange som uttrykker at de ikke tror på disse coronagreiene og at det hele er en konspirasjon.
Mange jeg har snakket med, sier at de ikke er redd for å bli syke av viruset, heller ikke for å dø. De frykter mer det som viruset fører med seg i form av sosial distansering og vanskeligheter med å gjenomføre de tradisjonelle ritualene dersom det skulle skje dem noe. Dette gjør også at flere vegrer seg for å teste seg dersom de skulle få symptomer.
Vi fortsetter å jobbe med informasjonsarbeid og forebygging gjennom de kanalene vi har og ber om at smittetallene på øya og i Indonesia generelt snart må begynne å gå ned.
