Da barnepikens lillebror ble alvorlig syk, fikk utsendingene i Indonesia se verdien av den nære relasjonen de har bygget opp. Hun var takknemlig for at de ville be for henne og gutten.
Det er nå 6 måneder siden vi forlot Norge og reiste til Indonesia. Det har vært en lang og spennende reise, med oppturer og nedturer. Vi begynner endelig å beherske mer og mer av språket, og det åpner opp for dypere samtaler og sterkere relasjoner.
En av disse relasjonene er Ibu E, som jobber som barnepike hos oss. Hun passer datteren vår mens vi studerer språk. En ettermiddag for noen uker siden banket det på døren, og utenfor sto Ibu E gråtende.
Jeg forsøkte å trøste henne, og hun fikk etter hvert fortalt at barnet hennes var blitt veldig syk. Etter hvert som hun fortalte videre, forsto jeg at det ikke var barnet hennes, men broren hennes som er 11 år gammel.
Moren deres døde da han var liten, og Ibu E har etter det tatt vare på ham som sin egen sønn.
For to dager siden hadde han blitt stukket av en mygg og deretter hatt høy feber i to dager. Nå hadde han i tillegg begynt å blø ut av ører og nese, og de hadde reist på sykehus med ham. Dette er vanlige symptomer på en type dengue-feber.
Doktoren hadde fortalt at det så mørkt ut, og at situasjonen var veldig kritisk. Han hadde derfor sendt gutten videre til et bedre og dyrere sykehus, fordi de ikke kunne behandle ham selv.
Ibu E kom til oss denne ettermiddagen for å spørre om å få låne penger til å betale for sykehuset. Sykehusene her er dyre for de lokale, og med Ibu E sin allerede trange økonomi, hadde hun ikke mulighet til å betale dette.
I Indonesia er det vanlig å be arbeidsgiveren sin om lån i slike situasjoner, og hun fikk derfor låne nødvendige midler til å betale sykehuset. I tillegg spurte vi om vi kunne be for henne og gutten. Ibu E tilhører majoritetsreligionen, men satte stor pris på at vi ville be for henne i Jesu navn.
I dagene som fulgte var Ibu E mye på sykehuset sammen med gutten, og han ble stadig bedre.
Hele tiden oppdaterte hun oss på situasjonen med å sende meldinger, og i denne tiden brukte hun ofte ordene «Puji Tuhan». Dette betyr "Priset være Herren" og er en måte å ordlegge seg på som bare kristne vanligvis bruker.
I dag har gutten blitt nesten helt frisk, og det er et stort takkeemne. Samtidig er det et bønneemne at Ibu E og de rundt henne gjennom denne situasjonen kan få komme til tro på Jesus som sin frelser. Vi håper å få dele mer av evangeliet med henne i tiden fremover.
«Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre dersom ingen forkynner? Og hvordan kan noen forkynne hvis de ikke er utsendt? Det står jo skrevet: Hvor herlig lyder fottrinnene av dem som bringer godt budskap!» Rom. 10,13-15
NLM sender ut mennesker for å forkynne Guds budskap. Vær med i bønn for dette viktige arbeidet!