I Etiopia er bryllupene både store og dyre. Men kvinnene i menigheten på Tabor vet råd – og plutselig må misjonæren stille med bryllupskake.
I Etiopia er tiden etter påske tid for bryllup. Dette gjelder også i Hawassa, og vi ser flere brudepar med følge rundt i byen nå for tiden.
I Tabor-menigheten, der jeg er medlem, er det vanlig at vielsen er en del av gudstjenesten søndag formiddag, og det er alltid ekstra festlig når det også er bryllup.
Men det er ikke alltid så enkelt å holde bryllup her i landet, for det er vanlig med stor fest med mellom 500–2000 gjester, og det krever fine biler, fotografering i park og servering av mat til alle gjestene.
Når utgiftene til festen blir for store, blir det ofte til at folk setter seg i stor gjeld, venter 7–10 år med å gifte seg, eller at de i stedet velger å flytte sammen uten å være gift.
Dette er en stor utfordring for de unge kristne, for familiene deres og også for kirken.
Som medlem i menigheten er jeg også blitt en del av kvinneforeningen, som har møter hver tirsdag kveld.
Her om dagen ble jeg plutselig spurt om jeg ikke kunne ta med kake til møtet. Jeg forsto ikke med det samme hva de tenkte og planla, så jeg foreslo at kanskje småkaker var lettere.
Men nei, det var en bryllupskake jeg skulle ha med meg. Jeg skjønte også etter hvert at jeg ikke trengte å bake selv, men kunne bestille fra en av de lokale kafeene og ta med.
Etter hvert, da jeg fikk spurt litt mer, viste det seg at kvinneforeningen har lovet å hjelpe unge i menigheten, som gjerne vil gifte seg, men som ikke har råd til å feire bryllup.
Nå var det en ung mann i menigheten, som hadde kommet til Hawassa for en del år siden. Først livnærte han seg som skopusser, nå som evangelist, men lønnen er liten.
Han hadde funnet seg en dame fra hjembygda, men hun kom også fra fattige kår, og noe bryllup hadde de ikke råd til.
Avtalen ble at kvinneforeningen skulle arrangere bryllup for disse to på kirketomta med mat til 120 gjester. Alle de andre damene i foreningen hadde fått hver sin oppgave, og nå var det bryllupskaken som var igjen til meg, for det hører jo med.
Jeg har aldri prøvd å bestille bryllupskake før. Plutselig måtte jeg undersøke hvilke farger brudeparet hadde valgt, så det skulle passe med pynten på kaken, og alt det andre som hører med når det er kakeseremoni i et etiopisk bryllup.
Vi hadde en festlig dag med alle i kvinneforeningen som fulgte brudeparet til kirken. Etterpå var vi med og serverte og ordnet til, så gjestene fikk mat og en kakebit.
Noen hadde lånt ut bilene sine, noen betalt for fotograferingen og andre igjen hadde ordnet med maten. Det ble en flott dag.
Senere fikk vi høre at på grunn av etniske konflikter blant to grupper i området der brudeparet kommer fra, var det få fra familien og slekta som kunne komme. Veiene var stengt og det var ikke trygt å reise.
At så mange fra kvinneforeningen og menigheten hadde valgt å stille opp, betydde mye for det unge paret.