På vei ut

Lang reise

Vi har vært på vei til Mongolia siden cirka januar i år. Det var da vi visste at det kanskje gikk mot et nytt opphold. Jeg pakket derfor julepynten ned i utreisemodus – og siden det har vi vært på vei – ut. Noen har spurt meg om Mongolia er opp, ned, bort, ut eller dit – hvor sier dere egentlig at dere skal? Tja – bort, dit, ut eller østover? Vi skal i alle fall ut – ut av Norge – ut av vårt arbeid og våre skoler her – ut av huset – og kanskje noe mer ut av komforsonen. Etter planen drar vi ut nå til høsten, sannsynligvis i september.

Digitale forberedelser 

Utreisekurset i sommer ble digitalt, og det var fint å møtes på skjermen fra hele verden. Etter utreisekurset har jeg fortsatt med digitale møtepunkt, og nå er det med språklærer som sitter i Ulaanbaatar. Vi er flere utsendinger som har språklæring samtidig med henne – og dette fungerer overraskende godt.

Å ha språkkurs fra Norge har både fordeler og ulemper. Det er en fordel å kunne konsentrere seg om språket uten å samtidig være i kultursjokket. Jeg kan være i mitt kjente land uten å bruke energi på en ny kultur samtidig som at jeg lærer språket. Det kan nok samtidig være en ulempe at vi kun hører norsk rundt oss resten av døgnet – det blir litt «hvordan var det nå igjen» når jeg skrur på skjermen – særlig på mandager… Jeg merker også at det forsvinner en del vesentlige lyder gjennom skjermen.

I Mongolia er hovedspråket mongolsk – og dette språket er fullt av lyder som ei norsk tunge sjelden eller aldri har prøvd seg på før. Det å klare å skille alle o/å/u-lydene gjennom en skjerm er enda vanskeligere enn å møte språklæreren fysisk. Det samme gjelder lyder som sh/sj/tsj/ts og ck/rh-lyder, der de mest finurlige detaljene forsvinner mellom Mongolia og Norge et sted. Men det er likevel gull verdt å lære/repetere, og på den måten la hjernen og språksenteret også få lov til å allerede nå være med på vei ut. Av og til henger barna også rundt skjermen, og på den måten får de også en smakebit på mongolsk. Vi har vært i Mongolia før, men det er åtte år siden vi kom hjem, og derfor er det et helt nytt språk for de yngste barna.

Jeg synes det er utrolig gøy med disse språktimene, og jeg håper å lære meg mongolsk litt bedre enn jeg har kunnet før. Den første gangen jeg gikk inn på et kjøttmarked i Mongolia (i 2007), så laget jeg horn med hendene og sa «mø». De skjønte at jeg skulle ha oksekjøtt, men i løpet av oppholdet lærte jeg meg også glosen for «oksekjøtt». På samme måte kan nok sangen «På Golgata stod det et kors» gi et glimt fra Bibelen uten at vi kan språket særlig godt. Kreativitet er et godt hjelpemiddel, men jo mer språk jeg kan, jo flere detaljer klarer jeg å kommunisere med mennesker om.

 
Banankassebonanza 

Praktisk er det usannsynlig mye som skal ordnes før en utreise – og kanskje kan det også ganges med hvor mange vi er i familien, jeg vet ikke. Noen av stikkordene i hverdagen min disse 8 månedene på vei ut har vært bønn, bibel, vurderinger, samtaler, skjemautfyllinger, corona og banankasser…

Vi er altså på vei ut, selv om billettene ikke kan bestilles riktig ennå. Jesus går både med oss og foran oss - Han ser og vet hva vi har i vente, og Han legger til rette for oss. Vi er på vei ut til Mongolia – og Jesus dro ut for lenge siden og er der allerede.