Nybrott og vedlikehold

17.–19. april var Misjonssambandet Mongolia-gjengen samlet til vårt årlige AGM (årsmøte). Vi hadde besøk av regionleder Berit Ådnanes, og vi hadde med oss familien Espeland på Teams, som var hjemme i Norge i forbindelse med fødsel. Vi hadde AGM på DNS (den norske skolen) i Khovd.

Misjonssambandet Mongolia har nå arbeid i Vest-Mongolia – i fylkene Bayan Ulgii og Khovd. Det er i disse fylkene utsendingene bor, med unntak av en lærer på bibelskolen UBTC som er på korttidsoppdrag, og vi har også kontor i Ulaanbaatar med lokale ansatte. Vi har vært i Khovd siden 2008 og i Ulgii siden 2015.

Et samfunn i utvikling

Mongolia er et land som har endret seg drastisk fra oppstarten i 1994. Det har vært ekstremt store forandringer også siden 2007 da undertegnede med familien kom ut for første gang.

I dag er det enkelt å få kjøpt det aller meste innen mat og annet, mens i 2007 måtte vi lete spesifikt for å finne en del essensielle matvarer.

Infrastrukturen har også endret seg mye – for eksempel er det nå asfaltvei mellom Ulaanbaatar og Vest-Mongolia, og også mellom Khovd og Ulgii. Mens vi i 2008 brukte tre dagsreiser på turen mellom Ulaanbaatar og Khovd, kan vi i dag kjøre på rundt 22 timer.

Når det gjelder helsevesen, er det sykehus i hvert fylke som tilsynelatende fungerer, men med en del mangler på grunn av pengemangel. Skolesystemet fungerer også tilsynelatende, men med norske øyne har barna lite tid på skolen i løpet av året sammenlignet med Norge.

Midt mellom to språk

Vi bor blant to kulturer med to ulike språk. De fleste snakker hovedspråket mongolsk, men i vårt vestligste fylke er det en del som kun snakker sin folkegruppes morsmål. Våre utsendinger lærer seg ett eller begge i en eller annen grad.

Begge disse språkene tar det flere år å lære godt, og dette er stadig gjenstand for diskusjon. En del oppgaver kan vi gjøre godt ved å snakke engelsk pluss kroppsspråk, og vi kan også bruke tolk til mye, men det er ideelt å snakke lokale språk.

Blikket fremover

På årets AGM hadde vi vanlige årsmøte-saker, der vi også hadde besøk av samarbeidspartnere, som pastor i MELC, Puje Jamsran. Vi snakket litt om mulige prosjekter videre, mens handlingsplanen var den største saken på årets AGM. Hvert felt skal i år utarbeide egen handlingsplan, og disse skal inn i en hovedstrategi som lages i Norge.

Mongolias kristne teller fremdeles under 2 %, og hele landet er derfor per definisjon unådd. Joshuaproject.net oppgir 1,76 %, og av disse er 0,86 % evangeliske kristne.

Vi fortsetter å jobbe blant våre to folkegrupper, og har videre hovedfokus i vest. Vi er midt i nybrottsarbeid i k-arbeidet, der vi lurer på hvordan vi klokest mulig kan få startet opp en selvstendig kirkegruppe.

Vi har også en mongolsk kirke som er selvstendig på mange områder, men likevel ikke selvstendig økonomisk. Vi snakket litt om mulig endring/utvidelse av hvilke fylker vi jobber i, men tok ingen bestemmelse på dette i år.

Flere bryllupsgjester

På bibeltimene hørte vi blant annet fra Matteus 25, fra lignelsene om brudepikene og talentene. Vi hørte om at alle er innbudt uten unntak, og at kongen stiller med klær til bryllupet.

Vi ønsker å få med flere til bryllupet, og vi ber om Guds visdom i hvordan vi skal legge opp arbeidet videre. Sentralt i arbeidet i Mongolia er lokal mongolsk kirke, arbeidet blant k-folket, Grandhagen Aktivitetspark (Misjonssambandets nyeste prosjekt), Strengthening Children with Disabilities (Digni-prosjekt), Use Your Talents, og alle våre ansatte (lokale og utsendinger).

Etter årets AGM foreligger det ingen plan om utfasing i Mongolia – og etter en utflating, eventuell nedgang, av kirkeveksten har vi på nytt definert at vi fortsetter blant begge folkegrupper. Bare Gud kan skape liv og vekst, og vi er her som Hans redskap og ser med forventing fram til fortsettelsen av arbeidet.