Potosi

Potosí, den glemte by

Høyt oppe i de bolivianske Andesfjellene ligger den historiske gruvebyen Potosí. På sine mektige 4000 moh. merker du at dette er en spesiell by, ikke bare klimatisk, men også historisk.

En historisk by

Tenk at for 350 år siden var Potosí hjertet i det spanske imperiet i Sør-Amerika. En millionby på høyde med London og Paris. En by der det fantes så mye rikdom at de likeså godt laget en gate av rent sølv!

Det er da dog mange år siden dette var tilfelle. Spanjolene har pakket sammen og reiste hjem for lengst, sølvet er byttet ut med kobber og sink og gatene glitrer nå av helt ordinær og vanlig brostein.

Er det da slik at Potosí har blitt forvandlet fra å være et verdenssentrum til å bli en glemt by?

 

Får du muligheten, så reis dit

På en altfor varm junidag i 2016 ble jeg innviet som misjonær. Noen uker senere reiste jeg ut til Bolivia. Noe som har brent seg fast i minnet fra denne innvielsesdagen, var når noen «gamle» Bolivia-misjonærer sa til meg: «Den beste tiden vi hadde i Bolivia, det var når vi bodde i Potosí. Får du muligheten, så reis ditt!»

I Bolivia, etter endt språkskole, skulle jeg sammen med den nasjonale kirken vår (ICEL) bestemme hvor jeg skulle bo og arbeide. Vi har jo menigheter både i Sucre, Santa Cruz og Cochabamba, så det var flere alternativer. Men det var en plass som fristet mer enn de andre stedene, nemlig Potosí.

Jeg flyttet opp i høyden, og jeg husker utrolig godt det første møtet jeg fikk med en av våre tre menigheter der. På det første møtet skulle hele forsamlingen si noen velkomstord til den nye misjonæren.

På dette møtet var det mange som sa at de savnet forkynnelsen. De savnet den åndelige maten. Det var veldig lenge siden de hadde hatt en pastor, og den siste norske misjonæren som var bosatt i Potosi, hadde flyttet for over 10 år siden. Jeg fikk inntrykk av at dette var en meget sulten forsamling. Ja, en forsamling som følte seg glemt.

Til slutt var det en som presterte å si: «Endelig har vi en misjonær her blant oss. Nå kommer vi til å forvandle verden!»

Jeg nikket og smilte, mens jeg i mitt indre tenkte på noen forventninger som var betraktelig mindre enn det som denne broderen satt med.

 

Gud glemmer ingen

Etter fire år og snart endt misjonærtjeneste vet jeg ikke hvor mye jeg har forvandlet verden. Jeg tror ikke jeg har klart å forvandle Bolivia, nei, heller ikke Potosí.

Men jeg håper at jeg har klart å få sagt noe om Jesus. At de har hørt den rette og sanne forkynnelsen om hva Jesus har gjort for alle mennesker. At han døde for at du og jeg skal få evig liv. Og Jesus, Han glemmer ingen. Selv om vi føler oss glemt, er Han der.

Som vi leser i Jesaja 41,13: "For jeg er Herren din Gud, som holder deg fast ved din høyre hånd, og som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg."

Det som er fint når jeg nå snart skal reise hjem, er at 2 av 3 menigheter i Potosí har sin egen pastor. De vil fortsatt få høre evangeliet om Jesus. De blir ikke glemt av Gud og de vil heller ikke bli glemt av mennesker.

Gatene som før var kledd i sølv er borte og glemt. Men jeg kommer ikke til å glemme den fantastiske tiden jeg har fått her i Bolivia. Jeg kommer ikke til å glemme mine brødre og søstre i Potosí. Og jeg vet at hvis jeg ikke får se dem igjen her i dette livet, så møtes vi i det neste. Og der skal vi sammen vandre på gater kledd i gull! Ja, der vil vi aldri bli borte, og der vil vi aldri bli glemt.

Preben Solvang

Misjonær