På flyttefot - igjen

Å si at familien bare har vært ute i tre år er forresten ikke helt riktig. Dette er nemlig tredje gangen familien har stilt seg til rådighet for Misjonssambandet, noe som har resultert i en fartstid på nesten sju år totalt i landet.

At det var Mongolia som ble bestemmelsesstedet i utgangspunktet, var derimot nærmest en ren tilfeldighet, kan Kjetil fortelle.

– Vi sendte en generell søknad til Misjonssambandet, der vi sa oss villige til å ta en jobb hvor enn det måtte være behov for oss. Jeg så i utgangspunktet for meg en jobb et sted i Sør-Amerika, mens Rita alltid har hatt et hjerte for Kina.

At det skulle vise seg at det ble Mongolia de endte opp i til slutt, har han imidlertid aldri angret på.

Rulleski i bagasjen

Kjetil er oppvokst i ei lita bygd i Nord-Trøndelag, og har allerede fra barnsben av hatt god kjennskap til Misjonssambandet. Men selv om både han og Rita kjente til organisasjonen fra før, visste de svært lite om det landet de skulle arbeide i første gangen de satte seg på flyet til Ulaanbaatar.

I dag kan de se tilbake på mange gode minner fra de årene de har vært ute som de aldri ville vært foruten. Kjetil vil i den anledning få lov til å avkrefte en myte som mange har om Mongolia, nemlig at det skal være så fryktelig kaldt her.

– Ja, det kan være en del minusgrader her om vinteren, men syv måneder i året er det fint og stabilt vær med nesten bare sol og gjennomsnittstemperaturer godt over det man er vant til fra Norge, kan han fortelle.

Det gode klimaet var noe som gjorde at Kjetil ved siste utreise valgte å pakke med seg rulleski når familien skulle reise ut igjen.

– Å gå på rulleski mens man ser utover storslåtte fjell og vidstrakte vidder har vært helt fantastisk, sier han.

Grenseløs gjestfrihet

Kjetil og Rita ankom Mongolia første gang i 2007. Den gangen lå Misjonssambandets hovedkontor i Darkhan, så dermed ble dette også deres første stoppested i landet. Allerede året etter var de derimot på flyttefot igjen, da Misjonssambandet endret satsingsområde fra Midt-Mongolia til Vest-Mongolia.

Kjøreturen til Khovd fra Darkhan på ca. 1600 km er noe Kjetil ser tilbake på som en heller selsom opplevelse, med blant annet tre overnattinger og en veistandard langt under pari. Til tross for bedre veier i dag, så er det få store endringer å spore når det gjelder utviklingen ellers i landet, synes han.

– Fortsatt bor flesteparten av innbyggerne i landet her veldig enkelt, i hvert fall sammenlignet med hva man gjør i Norge. Likevel ser vi at dette ikke er noen hindring for den enorme gjestfriheten vi har blitt møtt med hver eneste gang vi har har vært her. Selv om folk har uendelig mye mindre enn hva vi er vant med fra Norge, opplever vi at terskelen er lav for å invitere oss inn til en prat over en kopp melkete og noen småkaker, forteller Kjetil.

Barn ingen hindring

Den første perioden ga mersmak, og bare to år senere var Kjetil og Rita igjen klare for en ny periode. Som tidligere var det Khovd som ble destinasjonen, og etter to nye år der, reiste familien hjem igjen med mange flotte opplevelser og til og med et ekstra barn i bagasjen.

Underveis i perioden kom nemlig minstemann i familien, Simen August, til verden, noe som gjør at familien i dag teller syv medlemmer.

– Å ha med seg familie ut har vært en berikelse, mener Kjetil. – Barna har noen ganger vært litt skeptiske før avreise, men når vi først har kommet ut, har alle sammen vært godt fornøyd med tilværelsen, til tross for at livet her ute unektelig fortoner seg annerledes enn hjemme. Jeg tror at det å få oppleve noe annet enn det man gjør hjemme i Norge, gir barna helt andre perspektiver som kan være viktig for dem seinere, sier han.

For egen del kan Kjetil også fortelle at det å være i Mongolia gir en helt annen ro enn det han opplever at han får i Norge.

Arbeid i Guds rike

Av arbeidsoppgaver er det stort sett skolen og læreryrket som har vært Kjetils ansvarsområde. Han synes dette har vært meningsfylt og en fin måte å bidra til Misjonssambandets arbeid i landet på.

– Jeg tror at Gud bruker oss der vi er, forteller han, – enten det er som lærer eller noe annet.

Den siste perioden har han vært ansatt som prosjektleder for aktivitetsparkene i både Khovd og i Ulgii.

– Å få komme så nær på de lokale gjennom det arbeidet vi har gjort gjennom aktivitetsparken har gitt meg en annen forståelse av tankegangen i lokalsamfunnet her, sier han.

Ideen til aktivitetsparken oppstod for en del år tilbake, og når parken nå står helt ferdig, kan Kjetil se utover en park som har blitt omtrent akkurat slik som de hadde forestilt seg det da de tok det første spadetaket for.

Noe de derimot ikke hadde sett for seg, var den massive tilstrømmingen av barn allerede de første dagene parken var åpen; 500-600 barn kunne være innom skøytebanen hver dag den første vinteren. Og selv om å skape lekeplasser for barn i nærområdet er vel og bra, er det én ting som ligger Kjetil enda tettere på hjertet.

– Jeg har en bønn og et håp om at alt det vi driver med, samme hva slags arbeidsoppgave man har, skal føre til at enda flere mennesker blir nådd med evangeliet, avslutter han.