På grunn av dem

Det er en kald vintermorgen her i Khovd vest i Mongolia. Jeg sitter på kontoret sammen med Buya og skuer ut av vinduet. En utsikt som til vanlig er preget av bybilde med prektige fjell i bakgrunnen, men som vi denne morgenen bare ser de nærmeste blokkene. De praktfulle fjellene er skjult bak et tykt teppe av smog. Temperaturmåleren viser -34 grader.

Jeg snur meg mot Buya. – Når du ser denne forurensningen og kjenner på denne kulden må jeg få spørre hvorfor du har valgt å bosette deg her for å være pastor?

Et kall for å nå sine egne 

Buya er 41 år. Han jobber som lastebilsjåfør ved siden av sin jobb som pastor i Bayariin Medee her i Khovd. Han drar på smilebåndet og peker ut av vinduet på skolebarna som går forbi på sin vei til skolen. – På grunn av dem, sier han, og utdyper: – Jeg er jo en Khovd-gutt selv, født og oppvokst her.

Han forteller at han, etter å ha blitt kristen i ungdomsårene, var den eneste kristne i sin familie, og etter noen år i Ulaanbaatar med teologistudier begynte han å kjenne på et kall for å nå sine egne med evangeliet. Hans egne foreldre, søsken, storfamilien og menneskene som bodde i Khovd.

Han og hans kone bestemte seg for å flytte tilbake til Khovd i 2007 for å kunne tjene Gud her. Han forteller med stor glede at etter hvert tok hans foreldre og to onkler imot Jesus Kristus som sin frelser. Det ble en bekreftelse på at Gud kunne bruke akkurat han i sin tjeneste her i Khovd.

Han smiler igjen og rister litt lett på hodet før han sier: – Og det var starten på det som nå har vært en 15 års lang tjeneste for de unådde her.

Vanskelig å komme innpå folk

Jeg blir nysgjerrig. Jeg har valg å komme her som en norsk misjonær og kjenner på flere utfordringer med det, men hvordan er det for han å tjene sitt eget folk?

– Hvordan er det å være pastor her i Khovd som du kommer fra? spør jeg.

Ansiktet blir alvorlig, og han ser på meg og sier: – Det er ingen enkel oppgave. Jeg kjenner jo kulturen og folket, men det er ingen enkel oppgave å komme innpå folk. Å komme til det stadiet at de er villige til å snakke om tro med meg.  

Han tar en pause før han forklarer at folk han kjenner ikke lenger er så interesserte i å være med ham eller snakke med ham. Folk kan si nedverdigende ting om ham og hans familie, og det smerter.

Han siterer Lukas 6 28-29: «Velsign dem som forbanner dere, be for dem som taler ille om dere. Om noen slår deg på det ene kinnet, så vend også det andre til! Når en tar ytterkappen din fra deg så nekt ham heller ikke kappen!»  han fortsetter: «Det kan være en krevende oppgave å klare å møte folk med kjærlighet og vennlighet når de kjemper imot oss og vår tjeneste, men vi må huske at Jesus døde også for disse. Så da er det vårt kall å fortelle dem om Jesus selv om det kan være krevende til tider».

Et arbeid med utfordringer

Det blir stille. Jeg sitter og tenker at nå må jeg finne noen fine og oppmuntrende ord jeg kan dele, men hva skal man si? Før jeg finner de rette ordene, fortsetter Pastor Buya å fortelle om utfordringen med arbeidet her i Vest-Mongolia.

Han forteller at en av de største utfordringene er at det er vanskelig å komme i tett kontakt med mennesker fordi alle er opptatt. Opptatt med å tjene til livets opphold. – Spesielt menn, utdyper han.

I kirken vår her i Khovd er det tre menn: pastoren selv, en voksen mann i 50-årene og en ung mann på 16 år, samt at noen av barna i menigheten er gutter. Det er en stor overvekt av kvinner og barn i kirken.

– Hvorfor er det slik at det ikke kommer menn i kirken, og hva kan vi gjøre for å nå dem? spør jeg.

Buya forklarer at mange av mennene har dårlig utdannelse og sliter med å få jobb. Mange står ved markedet hver dag og håper at noen kommer og ansetter dem som dagarbeidere. Det er også mye alkoholisme i landet, spesielt blant menn. Folk pastoren snakker med, sier at de ikke har tid til kristendommen, det vil ikke løse deres pengeproblemer eller hverdagsproblemer.

Han setter seg plutselig opp i stolen og tar et dypt åndedrag. – Arbeidet kan fremstå som tregt og seigt, sier han. – Men da jeg kom hit i 2007, var det så å si ingen kristne her. Men med Guds hjelp har vi klart å bygge opp en kirke med et barne- og ungdomstilbud. Ungdommene vår reiser til Ulaanbaator og går på bibelskole, og før jul ble flere personer ferdig med Alfakurs og Bibelens ABC-kurs. Noen av disse har også fått tatt imot Jesus som sin frelser, og de har valgt å døpe seg, så arbeidet har fremgang. Det er Gud som driver det fremover, det må vi aldri glemme.

Som alle andre samtaler med pastor Buya, avslutter vi med å be for hverandre og arbeidet vi alle står i som Guds utsendinger.

Det er makt i de foldede hender.
I seg selv er de svake og små.
Men mot allmaktens Gud du dem vender
Han har lovet at svar skal du få.
Det er svar underveis,
engler kommer med bud.
Om det drøyer,
dog fram det skal nå.
For det lovet jo løftenes trofaste Gud:
Kall på meg, og du hjelpen skal få!
 

– Trygve Bjerkrheim

Være gjerne med i bønn for:

• Pastorens familie og arbeidet de står i
• At medlemmene i kirken må bli styrket i troen
• Ungdommene som går på bibelskole
• Barne- og ungdomsarbeidet i kirken
• At Guds rike må har fremgang i Mongolia, og at flere må få ta imot Jesus Kristus som sin frelser.