Misjonær = Urokkelig tro?

August er en spennende måned med mye som foregår på Misjonssambandets felter rundt omkring i verden. Det er måneden der hovedbolken av nye utsendinger ankommer sitt nye hjem og sine nye arbeidsplasser. Det er mye nytt og spennende for de som kommer ut som utsendinger.

I en samtale med en misjonsvenn fikk jeg følgende spørsmål: «Ja, nå er det jo over et halvt år siden du reiste ut til Mongolia, hvordan har det vært å komme til et fremmed land og folket du skal tjene?»

Og denne misjonsvennen fortsatte med en setning som satte meg litt ut. «Ja, og ikke kom med et svar om at alt bare er godt, jeg har levd et langt liv og vet at livet ikke alltid er bare godt, og da tenker jeg at det i alle fall ikke alltid kan bare være lett for dere som har reist jorden rundt for å følge Jesu kall. Kommer aldri tvilen?»

Jeg skal innrømme at den setningen satte meg fullstendig ut. Det ble stille i telefonen, og etter en stund kom det: «Ja, det er bare å fortelle, jeg har god tid». Jeg fikk summet meg litt og kunne begynne å fortelle.

Fantastisk – men …

Jo, det har vært en fantastisk opplevelse å få den muligheten å kunne flytte til Mongolia for å tjene Jesus. Det å få bli kjent med en ny kultur, et nytt språk og nye mennesker har vært en opplevelse som er vanskelig å beskrive.

Men – det kommer et men. Selv om det er mye som er nytt og spennende, og mye som man tenker «Hmm … Hvorfor gjør vi det ikke slik i Norge?» Så kommer det en dag, det gjorde i alle fall det for meg, der man får denne realitetssjekken. Man begynner å innse at man faktisk skal bo i landet, man er ikke der bare som turist.

Ting som man ikke tenker så mye over i starten, begynner å irritere. Det at de ikke har noe køkultur, det er bare å brøyte seg frem. Språket, som har vært nytt og spennende, blir vanskelig og bare irriterende. Hvorfor kan de ikke bare snakke norsk som oss, eller engelsk, i det minste? Det at mongolene ikke er så opptatt av tid. Ting skjer når det skjer – det blir plutselig fryktelig irriterende for en som liker at ting skjer til avtalt tid.

Og tankene begynner å spinne i en nedadgående spiral. Hvorfor er jeg i det hele tatt i Mongolia? Får jeg utrettet noe her? Kunne jeg ikke likeså godt bodd i Norge, der jeg i alle fall kan snakke samme språk som dem rundt meg?

Derfor er du her

Mens jeg gikk og tenkte disse tankene, var jeg med på å arrangere en leir for ungdommer fra et unådd folkeslag her i Mongolia. Den ene kvelden sto det ca. 30 ungdommer på scenen og sang og lovpriste Jesus Kristus som sin frelser og redningsmann.

Jeg kjente en tåre renne ned langs kinnet, og en dyp fred sammen med disse ordene senke seg i mitt hjerte: «Derfor er du her, for å bringe evangeliet til de som enda ikke har fått høre.»

I lys av det ble plutselig mangelen på køkultur ikke så irriterende likevel, språket ble ikke så tungt som det hadde vært dagen før, og det at tid ikke er så viktig, er jo faktisk litt deilig også. Så svaret til denne misjonsvennen ble: Jo, det er sant at livet på misjonsmarken ikke alltid bare er lett, og noen ganger kan man tvile på om man i det hele tatt har noe her å gjøre. Men så kommer Herren dag etter dag og gir meg det jeg trenger. Slik som han ga israelittene ny manna hver dag, slik vil han også gi oss den styrken vi trenger hver dag.

«Herren, han som drar foran deg, han skal være med deg – han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg. Du skal ikke frykte og ikke være motløs.» 5. Mosebok 31,8

«Har jeg ikke befalt deg: Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore.»  Josva 1,9

Vær gjerne med og be spesielt for de nye utsendingene som i disse dager skal finne seg til rette i sitt nye hjem.