Fem mahouer døpt på én dag

Det kan fort hende at lørdag 19. desember 2020 blir stående som en av de største dagene vi fikk oppleve i løpet av årene våre i Elfenbenskysten.

Alle misjonærkollegaene hadde kommet til vår landsby. Kjersti og Bergfrid hadde kjørt en dagsreise fra Mali. Familien Zimsen og Julie, som er ettåring, hadde reist like langt fra Abidjan, helt sør i landet. Og det kom gjester fra flere nabolandsbyer, og fra flere andre kirker her i byen. Og alle var kommet fordi det skulle være dåp i kirka vår. 

En sjelden og stor dag

Det virker kanskje litt rart. For i mange norske kirker er det dåp de fleste søndager gjennom hele året. Dåp er ikke noe sensasjonelt. Å døpe barna sine er liksom bare å fortsette med det vi alltid har gjort.

Men sånn er det ikke her. Det er flere år siden sist vi hadde dåp i vår kirke. Blant mahou-folket er kristne en bitteliten minoritet. Mange av de andre kirkene i området består stort sett av innflyttere fra andre folkegrupper.

Så selv om det er andre kirker her, er vår kirke nokså alene om å utvikle ressurser på mahou, ta i bruk mahou i gudstjenesten og tilby mahouene opplæring i kristen tro.

Og det er faktisk mange mahouer som er positive og gjerne vil høre mer. De kan være positive hver uke i flere år. Men å bli døpt? Det er et stort og forpliktende steg å ta, og for mange er det rett og slett for vanskelig å ta en endelig avgjørelse. 

Det koster mye å velge Jesus

For det første slutter man naturligvis å være en anstendig muslim den dagen man blir døpt. Og det kan være ille nok, særlig i noen familier og miljøer.

Men magi, masker, ånder, fetisjer og ofringer spiller også en viktig rolle i livene til mange. Den åndelige verden er ikke bare noe man kan oppsøke, men også noe man aktivt må beskytte seg mot. Å ikke gjøre de rette ofringene, eller ikke ta vare på en amulett på riktig måte, kan fort være farlig.

Og alt etter hvem du er, hva du jobber som, hvilken plass du har i søskenflokken og så videre, kan du i tillegg ha personlig ansvar for noe av dette på vegne av fellesskapet. Hvis du bryter med den tradisjonelle religionen, betyr det at du ikke tar ansvar for familien din eller landsbyen din. 

Og det betyr at det koster noe når en dåpskandidat svarer «ja, jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen, og jeg vil tro på Faderen, Sønnen og Den hellige ånd».

Det er sterkt å høre det, når vi vet at det betyr å gi slipp på åndelig og sosial trygghet. Hvis de ikke var trygge på at Jesus var sterk nok til å beskytte mot alt ondt, kunne de ikke gjort det. Det ville vært en altfor stor sjanse å ta. 

«Stadig framover, uten å snu»

Ute i elva svarer Daouda ja – han vil tro på Jesus. Vill jubel fra menigheten. «Jeg døper deg i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» Mohamed sier det på mahou, og pastor Solo oversetter til fransk.

Så dukkes Daouda ned i vannet. Skuldrene forsvinner, så hodet og til slutt ansiktet. Et øyeblikk er han helt borte. Og i det han reises opp igjen, begynner menigheten å synge: 

Moi, j’ai décidé de suivre Jésus.
Toujours tout droit, sans retourner. 

Jeg har bestemt meg for å følge Jesus.
Stadig framover, uten å snu. 

Vi ber om at det må bli sånn. Vi vet dessverre at det har vært andre før dem som ikke var klare for utfordringene som kom. Personer som var viktige for kirken, som opplevde at det ble for tøft å følge Jesus, eller for fristende å vende tilbake til det gamle livet. 

Sju – et enormt tall

Denne dagen ble sju personer døpt. Det er flere enn vi har døpt de ti siste årene. Og fem av dem var mahouer. Jofrid og jeg er skikkelig heldige som fikk være her og oppleve det.

Vi har jo ikke gjort mer for dette enn veldig mange hjemme i Norge. Vi har fulgt med på og bedt for arbeidet. Men vi aner litt av hva dette betyr for kirka og for misjonsarbeidet, og for alle misjonærer og lokale medarbeidere som har jobbet gjennom mange år for å gjøre denne dagen mulig.

Og så håper vi at en slik fest kan være en oppmuntring til alle dem som går i kirka, men fortsatt ikke har våget å la seg døpe. 

Stor feiring på en stor dag

For det var en fest å stå der ved elva. Og vi feiret naturligvis grundig etterpå også. Mohamed hadde rigget opp de største høyttalerne våre utendørs, og kvinnegruppa i menigheten stilte med rikelig med mat og flere runder med ingefær- og bissap-juice til alle som ville ha.

Høyttalerne fikk spille intens afro-pop et par hakk over evne gjennom hele middagen. Og mange av oss stilte naturligvis også i matchende klær, sydd av stoff med det på forhånd annonserte mønsteret.

Med andre ord: En verdig ivoriansk feiring, på en stor dag for menigheten vår!