Evakuert fra kallet?

27. mars 2020 ble vi evakuert hjem fra Indonesia, og fremtiden var høyst usikker og ikke minst ukjent. Vi ble igjen minnet om at vi ikke har kontroll alene.

Til tross for min evige optimisme og positive innstilling kom realiteten oss brutalt i møte titt og ofte.

Nugatti måtte med tungt hjerte kastes

Vi reiste i mars med en tanke om at vi ville komme tilbake i løpet av 3-4 måneder. En del klær og mat ble lagt igjen, siden vi tenkte at vi skulle få bruke det igjen når vi kom tilbake til Medan.

Det var fortvilende å komme tilbake og måtte kaste mat som har gått ut på dato. Spesialleveranse fra Norge i februar 2020 med brunost, tran og Nugatti måtte med tungt norsk hjerte kastes et år senere.

Følt meg fraskilt kallet mitt

Som utsending til Indonesia har 2020 vært et krevende år, da jeg har oppholdt meg i Norge store deler av året grunnet pandemien som fortsatt herjer i verden.

Alle mennesker er berørt i større eller mindre grad, og for meg og oss som familie har det vært spesielt å skulle lede et felt som stedlig (u-stedlig) representant.

Jeg har i store deler av året følt meg evakuert og fraskilt kallet mitt om å være ute i tjeneste. Til tross for at jeg fortsatt har fått arbeidet fra Norge, har pandemien på mange måter frarøvet meg kallet.

Kallet til å være ute, til stede og være et vitne. Arbeidet mitt fra Norge har vært å holde feltet og de lokale organisasjonene i Indonesia i gang på en best mulig måte.

Det er et nødvendig og viktig arbeid, men jeg har savnet å være der jeg jobber. Den seks timer store tidsforskjellen gjør det også ekstra utfordrende når de fleste av mine kollegaer går hjem fra jobb etter at jeg har spist frokost. 

Fantastisk team i Indonesia

Det siste året har vært spesielt og utfordrende ikke bare for oss, men også for våre norske og indonesiske medarbeidere.

Det er et fantastisk team i Indonesia, som har holdt prosjektene i gang, mens de fleste av utsendingene har vært i Norge. Vi er stolte over arbeidet som har blitt gjort. 

Vi har lært mye, oppdaget verdien i bruk av digitale plattformer og vært rause med hverandre.

Det har vært en del frustrasjon, men det er ikke det jeg kommer til å huske. Jeg kommer til å huske den fantastiske jobben alle har gjort.  

Tilbake etter et år   

Det å komme tilbake til varmen, kollegaer, huset vårt og vennene våre i Indonesia etter nesten et år i Norge betyr mye. 

Og det å kjenne på hele kroppen at man er tilbake der man tror Gud har plassert oss til å drive misjon er viktig og godt.

Vi kan igjen ha den daglige praten med våre naboer, den daglige uformelle åndelige praten med gjengen på kontoret i Medan og med de i butikken når vi våger oss ut en tur.

Annerledes

Det er likevel annerledes å reise ut nå, det vi kommer til er ikke det vi reiste fra. Det er fortsatt korona, og vi må ta våre forholdsregler.

Barnehager og skoler er stengt så Marthe er hjemme med alle tre barna våre hele dagen. Det er lange dager på jobb, og av mine indonesiske kollegaer og venner blir jeg også daglig minnet på at magen har vokst etter et år i Grimstad med altfor mange Nottos-pølser.  

Kjenner at det er riktig å være her

Likevel, når vi regner sammen, er vi takknemlige for å være hjemme igjen. Her som vi kjenner at det er riktig å være. Være et lys for Jesus, for venner og bekjente.

Midt i en pandemi, midt i en kaotisk by, trenger vi hans nåde og hans kjærlighet mer enn noen gang tidligere. Vi er kalt også i denne tiden til å fullføre visjonen “Verden for Kristus”.

«Herren skal lede deg hele tiden. Han skal mette deg midt i ødemarken, og dine ben skal han styrke. Du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell der vannet aldri svikter.» Jesaja 58,11