Når Gud svarer i siste liten!

I Indonesia møter vi mange mennesker som blir født med et helt annet utgangspunkt enn oss. Noen blir født uten en familie, eller inn i en familie som ikke vil ha dem. Familier som ikke vil anerkjenne at dette er deres barn. På barnehjemmet (som vi har skrevet om tidligere) møter vi mange slike barn. Barn som ikke har opplevd kjærlighet. Barn som lengter etter noen som kan holde rundt dem. Barnehjemmet er fylt av mange slike barn, og det er dessverre få voksne på barnehjemmet som viser dem den kjærligheten og omtanken barn trenger.  

Men det er noen som ikke gir opp selv om livet føles urettferdig og meningsløst, barn og ungdom som står støtt, til tross for at det stormer rundt. De har små lysglimt i hverdagen som de kan klamre seg til, som fotballtrening et par ganger i uken, lesestund med frivillige besøkende eller en vennlig berøring fra en voksen person som er innom. Hver dag har de også andakt, og vi får fortelle dem om en Far som elsker dem, og som aldri vil slutte med det. Han er der midt i stormen, sammen med dem. 

Fotballcup til nabolandet krever pass

To av guttene på barnehjemmet har vi fått mulighet til å bli litt ekstra kjent med. To ungdommer, som står klare og forberedt hver torsdag når vi kommer for å ha fotballtrening med dem. Disse er to av de eldste på barnehjemmet og svært engasjert i fotball. I tillegg til treningen på barnehjemmet får de også lov til å være med på et fotballag. Dette er ingen selvfølge for barnehjemsbarn. Da lagtrening krever oppmøte, engasjement, disiplin og fotballsko. 

Like før jul kom nyheten om at det skulle arrangeres en stor fotballcup i Malaysia, nærmere bestemt Kuala Lumpur. Det som er enda bedre, er at laget til disse ungdommene skulle få lov til å delta. Alt var ordnet og betalt for. De skulle få lov til å reise til et annet land, fly for første gang og oppleve en av Asias mest kjente hovedsteder. En virkelig glede for begge to, men igjen ble de minnet på deres opprinnelse og bakgrunn. Som et barn på barnehjem og uten familie, finnes ikke de papirene som trengs for å få et pass, og uten pass kan de ikke være med på fotballcupen i Kuala Lumpur. 

Årets julegave

Våre lokale medarbeidere gir ikke opp med det første. Hver dag ringer de rundt til aktuelle instanser for å ordne papirene, og hver morgen ber vi på kontoret om at ungdommene må få seg pass. Ukene går, og ingenting skjer. Det nærmer seg reisedag, men det er fortsatt ingen pass. Dagen kommer for avreise, sammen med vår kollega reiser ungdommene til passkontoret. For det er fortsatt et lite håp igjen. 

Gud svarte vår inderlige bønn, for endelig kom passene! Ungdommene rakk akkurat å komme innom kontoret vårt for å takke for hjelp og bønn, før de måtte rett på flyplassen. Årets julegave uten tvil, ikke bare for dem, men for oss også. Vi fikk se ungdommens inderlige håp og tillit til Gud, deres overbærende lykke da svaret endelig kom og deres store engasjement og glede på fotballcup i Kuala Lumpur.