Blindeskolen

Yapentra er en skole som ligger en time utenfor Medan, og er for blinde barn fra 1. klasse til ut videregående.

Alle barna bor på skolen og drar som oftest kun hjem i feriene, men fra og med ungdomskolen vil de ha deler av undervisningen på offentlig skole.

Skolen ble stiftet for å gi et tilbud til barn som er svaksynte, noe NLM har vært med på å gi støtte til. 

Lærer å leve selvstendig

På Yapentra får de utdanning i tillegg til å lære å leve selvstendig. Skolen tilbyr fag hvor eleven kan spesialisere seg i arbeidsoppgaver de kan jobbe med senere i livet.

Noen av disse arbeidsoppgavene kan være innenfor massasje, håndverksfag og i radiodrift.

Elevene får undervisning i hvordan de skal gjennomføre oppgavene samtidig som de får utforsket hva de liker og hva de har lyst til å jobbe videre med.  

Å vokse opp som blind

NLM har samarbeidet med skolen i lang tid, og som ettåring er jeg på skolen en dag i uken. Da er det spesielt gøy å kunne sette seg ned med elevene på skolen for å høre om hvordan det er å gå på skolen og hvordan det er å vokse opp i Indonesia som blind.

En av de allerede uteksaminerte elvene på skolen er 20 år gamle Dewi. Hun er eleven som snakker best engelsk på skolen, og jeg gleder meg til å prate med henne hver gang jeg kommer til skolen.

Da hun ble spurt om hvordan hun opplever det å være blind i Indonesia svarte hun: Det er vanskelig å komme seg rundt i byen alene. Det er mange folk og trafikk- bildet er ganske kaotisk. Dette gjør at det er vanskelig å bevege seg rundt på egen hånd. 

De fleste av elevene er mesteparten av tiden inne på skoleområdet med unntak av når de skal hjem for å besøke familien.

Jeg synes ikke synd på meg selv fordi jeg er blind. Det vil ikke gjøre meg noe godt å tenke slikt. Men det kan være vanskelig til tider å ikke bli frustrert på seg selv når det er ting en ikke greier å mestre. Når tanker som dette begynner å surre rundt i hodet mitt, er det utrolig flott å ha venner rundt meg på skolen som kan føle på det samme, forteller Dewi.

Kontrast

En kan lett se at elevene på Yapentra trives. Inne på skolen er det mange elever og lærere som kan hjelpe til. Men det kan være en stor kontrast til verden utenfor skolen.

Når elevene begynner på videregående starter de på en offentlig skole sammen med andre indonesiske ungdommer. 

Mye av den praktiske undervisningen vil fortsatt foregå på Yapentra, mens undervisningen i de teoretiske fagene vil foregå på en offentlig skole. Dette kan være en stor overgang for de fleste. 

Når Dewi ble spurt om hvordan det var å begynne på en vanlig videregående skole sa hun: Det var mye nytt å vende seg til på den nye skolen, men det var hyggelig å bli kjent med flere jevnaldrende.

Noe av det som var mer utfordrende var å finne fram rundt på skoleområdet. Alt gikk i et mye raskere tempo enn det jeg var vant til. Som følge av dette ble jeg ofte gående alene til klassene og til kafeteriaen.

Selv om jeg syntes det var både lærerikt og viktig å gå på vanlig skole, så trives jeg mye bedre på Yapentra. Dette er fordi det er lettere å få venner her og fagene vi lærer er mer rettet mot yrker vi kan jobbe selvstendig med i fremtiden. 

Dewi hjelper i år til på Yapentra.  Drømmen hennes er å bli engelsklærer, og hun har lyst til å starte på universitet for å studere til å bli lærer når hun får spart opp nok penger.

Være til stede

Kanskje vi alle har våre handicap i møte med livet. Noen har kanskje mange, andre har færre. Noen av disse utfordringene kan være lett å se for andre, andre kan lettere skjules i vårt indre.

Uansett, Gud ber oss å være til stede i andres liv når mennesker måtte trenge omsorg eller hjelp. 

Yapentra ble startet fordi noen ønsket et bedre liv for de barna og ungdommene som ikke kunne se. Disse menneskene kjente ikke bare på en følelse av medlidenhet overfor disse barna, de kjente også på kallet og behovet for å faktisk gjøre noe for dem! 

Johannes snakker både alvorlig og oppfordrende om dette (1. Johannes 3,17-18): Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet.