Som Jesu etterfølgere er ønsket at troen vår skal utfolde seg i livet vårt. At den skal ha en betydning. At den skal bety en forskjell for de rundt oss. At vi skal være Jesu eksempel, Jesu hender og føtter.
Personlig har jeg alltid kjent på viktigheten av å være et lys for Jesus der jeg er, men jeg kjente ekstra sterkt på at jeg måtte ut og bety en forskjell for de som ikke kjenner Jesus, og som ikke lever like privilegerte liv som oss i Norge.
Jeg har kjent på et kall til å reise ut av Norge for å jobbe i en ukjent kultur.
Jeg og Frederik flyttet nord i Elfenbenskysten i november 2023, etter å ha vært et år i Abidjan for å lære språk. Vi har begge ønsket å komme raskt i gang med oppgaver og arbeid, og vi har mange tanker og drømmer.
Vi har et ønske om å være her lenge, og få bety en forskjell både i livet til folk der de er, men spesielt med tanke på evighetsperspektivet.
Vi har hatt en tøff start som nye utsendinger, med mye sykdom, kaos og uforutsigbarhet. Vi ønsket så gjerne å by på oss selv, være imøtekommende og ha energi til å utforske og bli kjent med de nye omgivelsene.
Det ble ikke helt slik, for det er krevende å være ny på et nytt sted, med nye mennesker og nye utfordringer. Det er også veldig mye papirarbeid og køsitting for å ha tillatelse til å være i landet.
Når ting ikke blir slik vi ser for oss, daler ofte motivasjonen for oss mennesker. Iveren drepes eller blir dempet. Ønsker kan bli visket bort eller nedprioritert. Vi kan alle kjenne at iveren vår for Jesus, eller for å bety en forskjell for folk i nabolaget, dabber av. Vi kan kanskje kjenne at andre som ikke har samme iver, legger en demper for egen iver og motivasjon.
Det er ikke alltid at man får gjøre ting slik vi har sett for oss. Men Bibelen sier noe om at troen skal utfolde seg i livet vårt.
Vi kan ikke alltid måle hvor mye vi gjør. Der vi er, i den livsfasen vi er i, der skal troen utfolde seg. Troen vår kan ikke utfolde seg på samme måte i småbarnsfasen, som i ungdomsårene, eller i pensjonisttilværelsen. Den kan ikke utfolde seg likt i alle kulturer. Men det tror jeg heller ikke er meningen.
I 2. Petersbrev 1,3 skriver Peter:
«Ja, alt vi trenger for å leve i gudsfrykt, har hans guddommelige makt gitt oss i gave ved at vi kjenner ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt.
Videre i vers 5–8:
Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med gudsfrykt, gudsfrykten med søskenkjærlighet og søskenkjærligheten med kjærlighet for alle. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt, dere som kjenner vår Herre Jesus Kristus».
Jeg tror dette er en viktig påminnelse for oss alle. I de fasene og periodene vi ikke får til å gjøre slik vi tenker, er livet vårt og troen som utfoldes der, viktig. Dersom vi legger vekt på at troen skal vises i livet vårt og holder oss nær til Gud, da bærer vi frukt, og vi betyr noe for de menneskene som er rundt oss.