Marthe, utsending i Indonesia, forteller om "Jon" som var utstøtt av familien, men som likevel fikk møte omtanke og tilstedeværelse fra "Sam" i mentalhelseprosjektet.
"Jon" kaller vi ham. Voksen mann, uten familie. Iallfall uten familie som bryr seg. Moren lever enda, og han har tre søsken og flere onkelbarn.
Han er ikke så mye med dem, dessverre. Selv om de bor i samme hus. Jon er nemlig syk. Det begynte da han studerte. Etter det klarte han ikke begynne å jobbe.
Det er nå et par titalls år siden han fikk diagnosen sin. Psykisk syk, ikke noe mer spesifikk diagnose enn det.
Han tar jevnlig medisiner, så lenge de har det på det offentlige helsesenteret i nabolaget. Når de går tom, går også Jon tom, tom for krefter, følelser og mening.
Familien til Jon ser lite verdi i ham. Han er en utgiftspost. Familien føler de gir mye, men får lite. Slik har det vært i lange tider nå. De begynner og bli slitne, det gjør Jon også.
Han trenger hjelp til det meste. Han er svak og hjelpeløs. Familien jobber fra morgen til kveld, for å få mat på bordet hver dag. Likevel er det ikke alltid nok mat til alle, og Jon er den siste som får lov til å forsyne seg.
En dag ringer telefonen til "Sam", en av våre ansatte i mental helse-prosjektet. Det er familien til Jon som ringer for å be om hjelp.
Jon er allerede kjent for Sam. Han har ofte vært på hjemmebesøk, for å hjelpe med medisiner, mat og hygiene. Denne gangen er det annerledes. Jon er helt uten krefter. Han er alvorlig syk, og familien vet ikke hva de kan eller vil gjøre.
Sam blir slått i bakken av synet som møter ham når han kommer inn døra. Jon ligger på gulvet helt maktesløs, skitten og nesten uten klær. Men Jon er takknemlig for å se Sam, fordi han vet at Sam bryr seg.
Sam har ikke bidratt med mye penger eller gjenstander, men han har bidratt med seg selv, med kjærlighet, tilstedeværelse og respekt.
Sam tar med seg Jon til sykehuset for behandling. Dessverre dør Jon bare få dager etterpå. Det gjør inntrykk. Ikke bare for Sam, men for alle i teamet, for familien og hele nabolaget.
I etterkant kommer flere mennesker og takker Sam for den omtanken han hadde for Jon, for kjærligheten gjennom gjerning og verdien han viste for Jon. Begge er de mennesker, skapt av Gud med lik verdi.
«Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.»1 Joh. 4, 11-12.