Et inkluderende Mongolia

Jeg har jobbet i SCD-prosjektet vårt, «Strengthening Children with Disabilities», i snart et halvt år. Forventningene til jobben før jeg reiste ut var at jeg ikke ante hva jeg gikk til.

Inntrykket har vært overveldende. Jeg jobber med lokale folk i prosjektet som er utrolig kunnskapsrike, velutdannede og engasjerte. De legger ned enormt med arbeid for å forbedre forholdene til barna med funksjonsnedsettelse. De ser muligheter og ikke umuligheter.

Mange utfordringer

Foreldre forteller om at de opplever å få beskjed om at barnehagen eller skolen ikke har mulighet til å ta imot barnet deres grunnet mangel på kunnskap eller kapasitet. Foreldre forteller om klasser som er på over 50 elever, og at de må være forberedt på at læreren kan ringe og si at nå må du komme og hente barnet ditt, for de klarer ikke å håndtere det.

Det kan også ha med at bygget ikke er tilrettelagt for et barn med funksjonsnedsettelse, toalettene ikke er bygget med tanke på en som sitter i rullestol og så videre.

Eksempelskoler

Prosjektet har to samarbeidsskoler i hver sin aimag, Khovd og Bayan-Ulgii. Aimag fungerer på samme vis som fylker i Norge. Dette fungerer som to eksempelskoler, der tanken er å gi kunnskap til lærerne om funksjonsnedsettelse og hvordan man kan undervise dem på best mulig måte.

Målet er at lærerne så skal dele kunnskap og erfaring videre til kollegaer og andre skoler. Dette har fungert bra i andre prosjekter. De jobber med å bruke individuell læringsplan og har fokus på barnets interesse og barnets kvaliteter.

Kunnskap til foreldrene

Vi møter fortvilede foreldre som opplever at de er overlatt til seg selv. Økonomien er dårlig, og det er mangel på tilbud for barnet.

Prosjektet jobber tett med en foreldregruppe, APDC, som er bredt ut over hele landet. De har fokus på å gi foreldre kunnskap om rettigheter de har og kunnskap om funksjonsnedsettelse. Hvor viktig det er at barnet blir sosialisert og får gå på skole. De har også aktiviteter som barna kan delta på.

De jobber også med kulturelle utfordringer, som at mange tror at barnet er funksjonsnedsatt grunnet noe foreldrene eller barnet har gjort galt. I tillegg kan det være skam forbundet med å få et funksjonsnedsatt barn, som dermed fører til at barnet blir holdt hjemme. Barnet kan også oppleve diskriminering grunnet frykt og mangel på kunnskap hos andre. Derfor jobber prosjektet med å spre positiv kunnskap om funksjonsnedsatte.

Det går fremover

Prosjektet jobber også opp mot lokale og nasjonale myndigheter. I Mongolia er det ikke mangel på lover og regler, men det er behov for å få informasjonen bedre ut til innbyggerne, slik at de kan vite hvilke rettigheter de har og hvilke krav de kan sette til myndighetene.

Når vi går en tur i byen her i Khovd kan vi dra litt på smilebåndet når vi ser bygninger som nå delvis har lagt til rette for rullestolbrukerere (bildet under.) Det har også blitt mer fokus på at utemiljøet og bygninger skal bli brukervennlige for alle mennesker.

Det blir stadig litt bedre og fremgangen er stor, men det er fortsatt en vei å gå for at Mongolia kan bli et inkluderende samfunn der alle kan få delta på lik linje.

«Who is disabled?»

If you fail to see the person but only the disability,
then who is blind? 

If you cannot hear your brother’s cry for justice,
who is deaf? 

If you do not communicate with your sister but separate her from you,
who is disabled? 

If your heart and your mind do not reach out to your neighbor,
who has the handicap? 

If you do not stand up for the rights of all persons,
then who is the cripple? 

Your attitude towards persons with disabilities may be our biggest handicap, 
and yours too.

Tony Wong