133 relasjoner, et skritt nærmere Jesus

Hver dag kommer hundrevis av barn og ungdommer som har lyst til å benytte seg av våre aktivitetstilbud. Jeg har ikke tall for sommermånedene, som blir godt besøkt og som kunne vært en hel historie i seg selv. Denne vinteren hadde vi i alt 15 328 besøk på isen. Samt alle de frivillige som stod på skøyter uten å bli registrert med armbånd.

Det er mange som kommer igjen, dag etter dag, og det er bra, for over femten tusen forskjellige relasjoner er helt urealistisk.

Det er det egentlig med de 133 guttene og jentene som skrev seg opp for å spille ishockey på årets fire ulike hockeylag. Jeg talte meg frem til at jeg kan navnet på omtrent 80 stk. som kommer regelmessig på trening. Det er en stor flokk. Flere på det eldste guttelaget har vært med i over fem år. Det å se dem vokse opp fra barn til ungdom er en kjempefornøyelse!

Og så når jeg det punktet hvor jeg kan bli oppgitt: Hvorfor er det slik at jeg virkelig kun har snakket med noen få av dem dypt og personlig om Jesus? Jeg er jo ansatt som misjonær, og det jeg får lønn for, er jo at mennesker skal bli frelst! Eller ...

Å følge Jesus på hans misjon

La oss begynne en annen plass: Jesus er den eneste som frelser. Uansett hvor evangeliserende jeg enn hadde vært (som absolutt ikke er min nådegave), så er det han som skaper troen og kun Jesus som vet hva som rører seg i hjertet og kan åpne opp for det.

De siste månedene har vi i bibelgruppen lest en bok hvor fokuset er «å følge Jesus på hans misjon», motsatt av «å være på misjon for Jesus».

Poenget er at Jesus allerede kjenner de personer vi møter, står ved deres side, og han jobber inn i deres hjerter. Min oppgave er å presentere evangeliet for dem og vitne om hvor avgjørende Jesus er i mitt liv; dog ikke når det er passende for meg, men når de spør. 

Statistikken viser at de fleste misjonærer er introverte, og kun få har evangelistens nådegave. Men Jesus oppfordrer oss til å være frimodige, lik disiplene blir det i apostlenes gjerninger kapitel 4 – etter de hadde bedt og fått Den hellige ånd. Så kan man alltid oppmuntre seg selv til å være mer offensiv, men det handler like mye om å være der til rett tid, som å si de rette ordene.

Boken setter fokus på at vi skal nyte samværet med våre medmennesker. De skal ikke bli til prosjekter som skal frelses, men mennesker som vi må skape en ekte relasjon til. Mennesker vi skal være oppmerksomme på. Jesus er sjef for «prosjekt frelse»; Jeg får lov til å være sekretæren som kommer med kaffen.

Bruk for en kopp kaffe

De fleste av barna og ungdommene som spiller ishockey hver vinter, er akkurat slike mennesker som har bruk for en kopp kaffe. De lengter etter en plass hvor de blir sett og hørt, og får lov til å være sammen om noe gøy. I dette tilfellet ishockey.

Velger de selv, blir de gjerne igjen etter trening for å drikke kaffe, og da er det Jesus kaller meg til å være der til å svare på spørsmålene når de kommer. De kommer ikke hver gang, og ikke fra alle de 133 som står på listen, men fra dem som er klar for å høre svaret. De som Jesus har åpnet hjertene til.

Og det er dette jeg må være oppmerksom på. For noen kan det ta årevis, for andre har de allerede på kort tid tatt et skritt nærmere Jesus.

Å svare på spørsmålene

Spørsmålene kommer. Og så er det en erkjennelse at dette ikke er noe jeg kan gjøre alene. I tillegg til mine fantastiske misjonærkollegaer jobber jeg i år sammen med en ung kvinne fra vår partnerkirke Bayariin Medee. Vi har begge vært frivillige i ungdomsgruppen i parken de siste årene. Det var en stor utfordring om det var et strategisk klokt valg å ansette og lønne en lokal kristen «for å være kristen».

Med et endret fokus, er vi til stede til å vitne når Jesus har åpnet hjertene, da gir det så mye mening å ha en lokal partner og medvandrer i jobben med de unge i parken. Midt i den praktiske jobben, hvor vi underviser i ishockey, gir ut skøyter eller støvsuger gulvet, og som egentlig er det vi får vår verdslige lønn for, så virker det til at vi når flere og favner mer. Det gir en lokal forankret stabilitet som jeg aldri ville kunne gi. Flere av ungdommene har begynt å komme i ungdomsgruppen og har vært med i kirken.

Skulle jeg som ansatt misjonær få lønn for hvor mange jeg frelste, skulle jeg betalt alt tilbake. Det er ikke jobben min, men Jesus sin. Men likevel er jeg plassert av Gud, akkurat her, til å vitne med livet mitt og svare på spørsmål som kommer når Jesus åpner hjerter.

Vær med i bønn for Guds veiledning i jobben med Grandhagen Aktivitetspark, og for at enda flere får lov å ta imot Jesus som deres frelser.