Gledelig nytt - også for ungdommer

... og nå bærer arbeidet frukt. De siste ukene har det vært opp til 22 ungdommer mellom 11-22 år på både ungdomsklubb onsdag ettermiddag og Alphakurs fredag kveld.

Det er fantastisk å være vitne til, spesielt etter mange år uten særlig mange ungdommer i kirken. Og de begynner også sakte å dukke opp til søndagsgudstjenesten.

Oppstart 

Å starte noe opp rett før sommeren er virkelig dårlig timing her i Mongolia. De fleste reiser vekk fra byen til over sommeren. Da jeg i sin tid ble spurt om å være med å arrangere klubben sa jeg optimistisk ja, men det gikk ikke engang én måned før ingen deltok lenger.

Resten av året ble til ganske sporadiske arrangementer for ungdommene, både fordi det ikke var så mange mulige deltakere, men også fordi ressursene også hos kirken eller meg ikke var tilgjengelig.

Vi var i tillegg i gang med å bygge opp Grandhagen Aktivitetspark (GAP) ved siden av Misjonssambandets tomt, så parken var ikke det opplagte sted å ha klubben før vi nærmet oss sommeren igjen i fjor.

Selv om erfaringen fra året før ikke talte for å prøve i slutten av mai måned, var vårens energi og minkende andre oppgaver likevel nok til at vi annonserte onsdag ettermiddag som dagen vi skulle ha ungdomsklubb igjen.

Fra ulike folkegrupper

Én av de ting som drev meg over sommeren, var at jeg inviterte med ungdommer fra begge folkegruppene som vi jobber blant her i Vest-Mongolia. Spesielt én jente kom trofast og var dypt takknemlig for at det var kristne å treffe mens kirken holdt fire måneders sommerferie. Hennes gnist holdt motet oppe selv om vi noen uker bare var henne og jeg, og noen uker var også begge bortreist.

Høsten kom med faste rutiner og flere ungdommer ble med hver uke. Jeg hadde selv tenkt at aldersgruppen skulle være eldre ungdommer, men det var de yngre som kom, så nå er de med helt fra de er 11år.

Gjør det simpelt

Over vinteren var det mer ledertrening enn ungdomsklubb, men når jeg ser tilbake, er jeg takknemlig over hvordan tingene utfoldet seg.

Vi var seks ledere som meldte oss frivillig til å hjelpe til, og selv om vi forsøkte å fordele ukene mellom oss, så ikke alle trengte å komme hver gang, var fremmøtet blant ledere ofte større enn deltakere. Da fikk alle prøvd seg på å lese andaktstykket høyt, lede bønn og finne på leker/aktiviteter.

Sakte, men sikkert over våren kom flere og flere ungdommer hver onsdag ettermiddag. Plutselig var vi nok til to volleyballag og kanonball. I mai hadde vi samlet så mange at kirken så muligheten og behovet for å begynne alphakurs – trening i grunnleggende kristendom. Så i tillegg til onsdagen ble nå også fredagskveld brukt i lag, og det ga også noen av ungdommene motivasjon for å invitere nye venner med.

Misjonsarbeid utformer seg på mange måter rundt omkring på feltene. For min del er tålmodighet, språkpraksis, feiltagelser og forbønn elementer som hører med i hverdagen, og det er mange dager at følelsen av at vi «nok hadde gjort mer» om vi var i Norge er overveldende.

Men det skal ikke mer til enn en enkelt kveld sammen med en gjeng av ungdommer, før Gud minner meg på hvorfor jeg i sin tid flyttet til Mongolia. Evangeliet må også nå dem, for det er, som vår partnerkirke også heter: Bayariin Medee – Gledelig nytt.