Nytt hjem på lokalt vis

«Skal du bo der i vinter også?» sier mine lokale venner og kolleger litt vantro når jeg forteller dem om min nåværende boligsituasjon. Jeg bekrefter at jeg skal prøve, og de bekrefter at det kommer til å bli hardt arbeid. Jeg har delvis forstått det, men jeg må prøve det ut hvis jeg skal få en bedre forståelse av livet deres, og det er hovedmålet mitt.

Jeg er inne i mitt fjerde år på felt, og etter mye overveielse og bønn tok jeg en beslutning om å flytte i ger – det mongolske teltet som en stor del av landets befolkning fortsatt bor i. Jeg har lært mye om dette landet de siste årene, men det er fortsatt mye jeg ikke vet og ting som jeg aldri vil forstå.

Luftemuligheter og brennende kukaker

En ger er et filt-telt bygget med en trekonstruksjon som støtter og stabiliserer seg selv. Om sommeren løftes teltstoffet opp, slik at lys og luft kommer inn, og dette er selve symbolet på frihet. Om vinteren legger man på et ekstra lag filt, den runde toppen lukkes mer igjen og sand stables rundt bunnen for å isolere.

Det er mørkt. Selv om det er to lag med filt, er det fortsatt et telt, så det er ingen lydisolasjon og mye av varmen vil forsvinne ut, om den ikke ikke holdes konstant ved like.

Varmen kommer fra en ovn i midten, hvor man kan fyre med ved, kull eller kukaker. Sistnevnte brenner godt og lukter ikke hvis de er helt tørre. Mongolene er nomadefolk som har tradisjon for å flytte fire ganger i året, og den enkle boligen kan tas ned og settes opp igjen på en halv dag.

«Så har vi jukset litt»

Jeg har jukset så mye jeg kan for å gjøre geren min til et mulig hjem for en eneboende, heltidsarbeidende utenlandsk kvinne. Lokalbefolkningen bor aldri alene, men helst flere generasjoner samlet i ett telt, så det vil alltid være en bestemor eller lillebror til stede som passer på å holde fyr i ovnen og fjerne snø fra taket.

Jeg har installert strøm og gulvvarme, så forhåpentligvis vil temperaturen aldri falle under null, men det gjenstår jo å se når vinteren kommer med -30 grader. Hvis været er ustabilt med vind eller regn, er jeg utsatt, og da sendes det mange bønner opp gjennom taket.

Ydmyk tilnærming

For min del er det en stor velsignelse å ikke bo i andre etasje i en leilighet, men å kunne gå rett ut i hagen. Utfordringene er imidlertid forskjellige – toalettbesøk foregår på et utedo, mens jeg heldigvis kan ordne med dusjing og klesvask i skolebygget der jeg jobber.

Det er en primitiv hverdag, men jeg har mange gode og erfarne venner rundt meg som hjelper til. I relasjonsbygging er det viktig å kunne både gi og motta, og hvis jeg har rett til å fortelle dem om Jesus, er jeg også klar til å lære av dem.

Jeg prøver å ha en ydmyk og nysgjerrig tilnærming til denne nye hverdagen jeg har valgt meg, samtidig som jeg vet at jeg når som helst kan kaste inn håndkleet. Det er et privilegium lokalbefolkningen ikke har.

Livet mitt blir mer og mer påvirket av kulturen her, men jeg vil aldri bli mongolsk. Jeg kommer alltid til å være en fremmed her, men det er for så vidt også sant om resten av livet mitt som kristen her på jorden.