Jeg må tilbake

For to år siden ble jeg ansatt som lærer på Den norske skolen. For meg som er vokst opp DLM, som er den danske søsterorganisasjonen til NLM, var Mongolia et ”nytt” land. 

Da jeg som barn møtte misjonærer, og forestilte meg min egen misjonærtjeneste, var det aldri i et land med kulde, hyrder og mengder av melke-te. Men det var her Gud hadde bruk for meg.  

Kulturmøter

I tillegg til å ha et litt annerledes arbeid som eneste lærer på en liten skole, møtte jeg en kultur som jeg må lære å bevege meg i. En kultur hvor man kikker litt ekstra hvis en kvinne sitter bak rattet i bilen. En kultur med et vanskelig språk, og hvor bare et fåtall kjenner til jul. En kultur hvor man ikke tenker over at det er 2021, fordi de har deres eget nyttår i februar. 

Det jeg møtte var et folk som trengte å lære Jesus å kjenne, og vokse med han. Jeg vet at vi kan si det om alle land, og det gjelder også her.

Kirken er ung. Mange som var med fra begynnelsen er der fortsatt, men det er ikke mange som har lang livserfaring i disippelskap og helliggjørelse å støtte seg på. 

Som ung og oppvokst i et kristent hjem, kan jeg bli frustrert over en manglende ansvarliggjørelse fra de andre voksne. For jeg må minne meg selv på at de  har bruk for tid for å vokse i livet med Jesus. 

Jeg møtte en gjestfrihet, helt inn i folks private hjem og liv, noe vi generelt ikke er så  gode til her i Norden. Jeg ville også være like gjestfrie som dem. Jeg møtte familier som elsket hverandre ubetinget, både barn og foreldre, men jeg møtte også voksne barn som til stadighet ble utnyttet av foreldre og besteforeldre.  

Gleden

Men det jeg møtte aller mest var glade barnesmil. Barn i kirken der jeg spiller piano. Barn på tomten som kom for å leke. Barn på skøytebanen som gjerne ville holde meg i hånden og skøyte rundt og rundt i ring. Barn i barneklubber som snakket i vei, selv om jeg ikke forsto hva de sa. Barn som elsker å bli sett og hørt, og bli likt. 

Det siste året har vært særlig annerledes for barna. Som lærer skjærer det meg i hjertet at barna i Mongolia har kun hatt to og en halv måneds skolegang i hele 2020. Og skolen begynner tidligst her igjen i mars. 

Alt dette har fått plass i hjertet mitt, og derfor må jeg tilbake. Jeg må hjem til Khovd og være en del av en kirke som vokser sammen med Jesus. Jeg må tilbake for å delta i barneklubb og bidra med faglighet og erfaring som jeg er så velsignet med å ha vokst opp med.

Jeg skal tilbake og være lærer for misjonærbarna, men også være en kristen nabo som deltar med piknik i kirken og tar de unge med på telttur i fjellet. Alt dette og mer til får jeg lov å gjøre i Mongolia. Det takker jeg Gud for!