– Dåpen forplikter

Jeg sitter her med fire unge voksne, Alex Chung (26), Cara Ng (28), Derek Chan (26) og Carmen Leung (21). Alex og Cara er kjærester, og det samme er Derek og Carmen – og alle fire ble døpt 1. påskedag i år.

Egentlig skulle de vært døpt for lengst, men på grunn av både Covid-19 begrensninger og andre grunner, skjedde det først nå. Jeg har tatt en prat med dem om dåpen, og om tro og liv som unge kristne i Hongkong i 2021.

Opplever at Gud er med

– Hvor lenge har dere vært kristne?

– Over ett år, men ikke to år enda, sier Alex, og Derek og Carmen forteller at de har vært kristne i henholdsvis ti og cirka fire år.

Cara nøler litt før hun svarer. – Det har aldri vært en tid da jeg har sagt at jeg ikke er kristen, jeg er fra en kristen familie, men har hatt perioder der jeg ikke har vært aktiv eller gått i kirken, forklarer hun.

– Hvorfor ble dere kristne, og hvorfor er dere kristne i dag?

Derek forklarer at noe av det viktigste for ham i troen er at Gud er med ham i de små tingene. Når han er på jobb, når det regner, når det er full stop i rushtrafikken, Gud er med ham hele tiden.

Cara nikker. – Godt sagt! Vi må takke Gud for alt, smiler hun. Etter to sekunders stillhet fortsetter hun: – Familien min er kristen, og jeg har alltid trodd. Det har aldri vært aktuelt å tro på andre religioner eller å bli ateist. Og jeg har fått se at å ha Jesus i familien har gitt oss mye nåde. Ungdomsgruppa har også vært til stor hjelp. Vi er så forskjellige, men vi ønsker å komme nær Jesus og hjelper hverandre.

– Det har vært mange små ting som har vist meg veien til Jesus, forklarer Alex. – Noen venner eller familiemedlemmer har sagt eller gjort noe. Og jeg er med i INWE (basketballag startet for å holde på ungdommer som mister interessen for troen), og der har vi alltid deling av et ord til slutt. Det har gitt mange gode påminnelser og oppbyggelse.

Carmen forteller at hun er kristen fordi hun har erfart at Jesus hjalp henne da hun ble syk.

– På grunn av stresset ved avslutningseksamenene på Secondary School fikk jeg psykose, forklarer hun. – Jeg fikk hodet fullt av stemmer som fortalte meg hvor verdiløs jeg var og hvor håpløs denne verden er, og at det ikke er noe som er verdt å leve for. En kveld med svært mange stemmer i hodet var jeg helt utslått, det var ikke en eneste positiv stemme, alt var negativt. Jeg ønsket å gjøre slutt på alt, men hadde ikke krefter til noe. Så, helt ut av ingenting, kom en klar stemme som sa: Det skal bli bedre! Det var en klar stemme som ga håp. Siden jeg gikk på en kristen skole, var jeg helt sikker på at det var Jesus.

Etter denne opplevelsen gikk turen rett til kirken på skolen, og der fikk Carmen ta imot Jesus og stemmene forsvant. Hun hadde hatt dem i en måned.

"Jeg har fått se at å ha Jesus i familien har gitt oss mye nåde." Cara Ng

Ville døpes med folk til stede

Det har vært noen turbulente år i Hongkong, med både sosial uro og demonstrasjoner og deretter pandemien. Det har ført til mange avlysninger av kirkearrangementer.

– Dere ble døpt nå i påsken 2021, men når skulle dere egentlig bli døpt?

– Jeg hadde dåpskurset høsten 2019, sier Cara. – Planen var at jeg skulle døpes i julen 2019, men jeg var altfor sliten da. Etter å ha samtalt med pastoren ble vi enige om at jeg skulle døpes i påsken 2020.

Alex og Derek hadde begge dåpskurs i begynnelsen av 2020 og skulle døpes i påsken i fjor, samtidig som Cara. Men så ble det nedstenging, og siden da har det for det meste kun vært tillatt å samle fire personer samtidig. Pastoren forklarte dem at man likevel kunne døpes, og at dåpen kunne sendes på internett, og både en familie med et barn som skulle døpes, og en voksen kvinne, valgte denne løsningen. Men disse fire vennene valgte å vente.

– Vi vet at dåpen ikke trenger å skje med alle til stede, forklarer Cara. – Men dåpen er et stort vitnesbyrd overfor våre venner og familie, og dersom de kan komme, hjelper det oss veldig senere når vi skal vitne og stå opp for vår tro.

En gripende dåpsdag

– Hvordan var dåpsdagen for dere, hvordan tok familien deres nyheten om dåpen?

– Min far tror ikke på noe, min mor tror litt her og litt der, sier Derek. – De var villige til å komme, noe som gjorde meg glad. Og så må jeg få si tusen takk til de tre andre som sitter her, som gjorde at dagen foregikk uten noen store overraskelser.

– Mine foreldre var veldig glade, sier Cara. – De har ventet og ventet, men ikke presset meg. Men de har nok lurt på hva som skulle til for at jeg skulle bli døpt. Hun forteller at selve dåpsdagen ble full av tårer. – Jeg vet ikke hva som skjedde med meg, men jeg startet å gråte før gudstjenesten begynte. Så gråt jeg når vi sang og når pastoren talte. Jeg vet ikke hva slags følelse det var, men øynene mine var våte hele tiden. Hver gang jeg så på korset ble øynene mine våte.

– Du var rørt! slår Alex fast.

– Kanskje det, fortsetter Cara, – men det var en følelse som sa så klart til meg at dette var rett, det var på tide, det var som om noe ble gjort helt, noe ble fullført. Det var en god følelse. Jeg har alltid tenkt at jeg har hørt til Jesus, og det var det viktige, men under dåpsundervisningen lærte jeg mer om dåpen og så at jeg ikke kunne fortsette mitt forhold til Jesus uten den.

Carmen forteller at hun var nervøs da hun skulle invitere foreldrene til dåpen, for hun regnet ikke med at de ville komme. – Da jeg sa til faren min at jeg skulle døpes, snudde han seg mot meg og sa: «Men vi tror jo ikke på denne læren?», forklarer hun. – «Nei,» svarte jeg, «men vi trenger ikke få strid og konflikt på grunn av det, vel?» Og så lovet han å komme i dåpen.

Men da hun spurte moren sin, motsatte hun seg resolutt. Hun ville ikke treffe den slags mennesker.

– Men vet du hva? fortsetter Carmen, – jeg visste ingenting, men da vi sang første sangen under gudstjenesten, oppdaget jeg at hun var der! Jeg var overrasket, ja, sjokkert. Det er pinlig og flaut, men jeg har ikke turt å snakke med mor om troen min. Hun dro så snart gudstjenesten var over, så jeg fikk ikke snakket med henne da. Ellers gikk alt bra med dåpen, men etterpå skjedde det noe rart. Faren min sendte en melding i familiegruppa vår med et kristent uttrykk som betyr at nå kan jeg forlate denne jorden med fred. Han slettet det like etterpå, men hvor hadde han lært uttrykket, og hvorfor hadde han skrevet det første gangen?

Dåpens alvor

Jeg spør dem hvordan dagliglivet som kristen oppleves nå etter at de er døpt. Svarene jeg får, forteller meg tydelig at de fire vennene virkelig har opplevd dåpshandlingen som betydningsfull.

– Det er blitt mye mer forpliktende! svarer Cara kjapt. – Nå kan jeg ikke late som jeg er eller ikke er kristen. Jeg har stått fram foran venner og familie og bekjent min tro, nå må jeg ta konsekvensen av det og invitere dem til møter, be for dem, vitne i samtaler. Det er ikke blitt mer glede, men glede har det alltid vært i mitt liv, sier hun med latter.

– Du sier at du har fått forpliktelse til å gjøre mer av dette. Gjør du det?

Cara blir alvorlig. – Ja, jeg gjør mer av det. Ikke så mye som jeg kunne og skulle, men det er blitt mer av både bønn og andaktsliv, sier hun.

Alex forteller at han er blitt mer positiv i både liv og tanker. – Jeg blir mer og mer oppmerksom på Gud og hans gjerninger rundt meg. Jeg har virkelig begynt å be mer, men ikke om hjelp. Når jeg går ute og ser naturen, takker og priser jeg Gud.

– Cara har helt rett, fortsetter Derek. – Det er blitt en større forpliktelse å være et vitne. På jobb, blant venner og hjemme må jeg tenke enda klarere på om det som gjøres og sies er noe jeg vil gi min tilslutning til eller må holde avstand fra eller ta oppgjør med. Det vanskelige er baksnakking, fordømming og banning. Bønn og andaktsliv har det ikke blitt mer av, dessverre, innrømmer han. Men han forteller at han følger noen andakter som kirken sender ut daglig.

– Jeg må få legge til noe her, skyter Cara inn. – De to siste årene har ungdomsgruppa vår gått over til å ha bibelstudium hver gang. Og det har hjulpet meg å ta Bibelen mye mer seriøst. Før var det kjedelig, men nå er det spennende og interessant å se hvordan Gud tenker, spesielt om hvordan vi kristne skal leve. Så nå tar jeg Guds ord til hjertet mye mer enn før.

Carmen forteller at hun opplever at forpliktelsen til å vitne også forplikter henne til å være ærlig om livet. – Som jeg nevnte tidligere, ble jeg syk. Det var veldig flaut, forklarer hun. – Jeg ønsket ikke at noen skulle vite om det. På dåpsdagen kom det noen som ikke er kristne eller ikke visste om sykdomsperioden min. Da kom det en tanke om at det vil jeg ikke at de skal vite. Men nå vet jeg at noe av det viktigste vi kan fortelle andre, er hvordan Gud har hjulpet oss. Og da må vi være villige til å dele vår svakhet med dem.

"Noe av det viktigste vi kan fortelle andre, er hvordan Gud har hjulpet oss." Carmen Leung

Fremtid og håp

Jeg spør dem hva de tenker om fremtiden. Hva slags planer og drømmer har de?

– Det spør mamma om hele tiden, sier Cara lattermildt. – Jeg har lyst til å bli misjonær, jeg vil studere på seminar og lære mer. Og så har jeg tenkt på å flytte fra Hongkong, men det haster ikke. Det blir viktigere hvis jeg får barn.

Å flytte fra Hongkong, er visst noe de alle har tenkt på, i likhet med så mange andre unge i byen de siste årene. Det er krevende tider her, og boligprisene gjør det nesten umulig å etablere seg.

– Men det er ikke enkelt med et nytt språk og en ny kultur, det må mer forberedelse til før det blir aktuelt, sier Derek. – Og så ønsker jeg også å fortelle om Jesus til andre. Å snakke med familien om troen har alltid vært pinlig, men det er blitt litt lettere etter dåpen.

Carmen vil også gjerne forkynne, forteller hun, mens Alex sier at han drømmer om å gjøre noe med musikk:

– Musikk kan hjelpe med fred i tanker og hjerte, smiler han. – Spesielt åndelige sanger og salmer. Men i tillegg til å bli mer involvert i musikkarbeidet i kirken, håper jeg også at jeg kan gjøre det til et levebrød. Vi trenger god musikk i denne tiden.

Blikket festet på Jesus

Intervjuet går mot slutten, og jeg spør dem om de har noe de vil hilse med som en avslutning?

– Å være en kristen er ingen liten eller enkel sak! svarer Alex. – Det meste rundt oss i verden er det mennesker som har gjort, planlagt og styrer. Det passer ofte ikke inn i en kristens liv, men vil forstyrre og avlede oppmerksomheten vår. Så vi trenger å bruke tid på å arbeide med kristenlivet vårt.

Cara nikker. – Selv om vi ikke ser ham, så er han til stede, sier hun. – Vi føler ham vanligvis ikke. Men vi møter ham gjennom ordet, ved å høre taler og lese Bibelen. Der oppdager vi at han eksisterer, er virkelig og er med oss.

Derek forteller at bibelverset hans er Matteus 6,34: «Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.»

– I situasjonen i Hongkong med uroligheter og demonstrasjoner, og med Covid-19 som preger hele verden og all annen usikkerhet som er rundt oss, er det viktig å ikke bli overveldet, understreker han. – Vi må huske på vår identitet som kristne, hvem vi hører til og ikke bli satt ut av alt annet rundt oss.

Carmen har ventet på tur, og vi lar henne få avslutte hele intervjuet:

– Å få bli en kristen er en nåde! smiler hun. – Vi har fått høre budskapet, vi har fått ta imot budskapet. Det er nåde over nåde!