Når sykdommen rammer

I 2009 begynte plutselig Hafis å endre seg. Han ble han stille, isolerte seg og hallusinerte.

Tidligere studerte Hafis på universitetet, hadde mange venner og likte å reise. Hafis ble etter hvert diagnostisert med en psykisk lidelse.

Fornektelse

Selv om helsearbeiderne besøkte familien ofte for å gi sønnen medisiner, klarte ikke moren å akseptere at sønnen var syk. Marlenawati forteller at hun nektet å gi medisinene til Hafis, hun ga ham heller noen vitaminer.

– Jeg trodde ikke på dem når de sa at sønnen min hadde et psykisk problem, sier hun.

Når sykdommen blir en realitet

Hun fortsetter: – Men etter hvert la jeg merke til at Hafis oppførte seg annerledes. Han hallusinerte ofte, satt bare foran huset og ville ikke dusje eller spise. Han oppførte seg som et lite barn.

Marlenawati forteller at hun både måtte bade, kle på og mate sønnen. I tillegg nektet han å klippe håret, så hun måtte lokke med godteri for å overtale ham.

– Jeg tror en utløsende faktor for Hafis’ lidelse var at hans far mistet jobben, og dermed ble økonomien i familien veldig dårlig, forklarer hun.

Håp

I 2019 ble Hafis og moren invitert av helsestasjonen i bydelen for å høre om mental helse-prosjektet som Misjonssambandet driver. Der ble de møtt med omsorg og fikk god informasjon.

Moren var umiddelbart interessert i programmet og støttet Hafis da han ønsket å bli involvert i aktivitetene. Hun så raskt en stor endring i den mentale helsen til sønnen.

– Det har skjedd mange endringer med Hafis, forteller hun. – Han er mer selvstendig, og i stand til å samhandle med familie, venner og andre mennesker.

Hafis er involvert i mange daglige aktiviteter, som å lage såpe, klippe gress, utleievirksomhet og andre ting.

– Han har til og med lært om økonomi og er oppmuntret til å få jobb. Jeg håper at gjennom disse aktivitetene kan sønnen min få inntekter. Jeg er veldig glad og stolt av Hafis, sier moren med takknemlig stemme.

 Et viktig prosjekt

Marlenawati håper at prosjektet vil fortsette å hjelpe andre med mentale utfordringer.

– Nå er jeg gammel og syk, og har ikke mulighet til å hjelpe sønnen min eller andre. Jeg håper at Misjonssambandet kan fortsette å drive prosjektet, gi opplæring og veiledning til mennesker som sønnen min, avslutter hun.

Som utsending er jeg stolt over å være en del av Misjonssambandet sitt helseprosjekt. Det har stor verdi å hjelpe den enkelte til å få et bedre liv. Samtidig hjelper vi dem å se at de er uendelig verdifulle i Guds øyne. Hafis og Marlenawati er skapt av Gud, elsket av Gud. Gjennom ord og handling ønsker vi å vise Guds kjærlighet og omsorg.