Tur til Potosi og Parantaca

Vi kjørte fra Sucre til Potosi, hvor vi fikk besøke alle tre menighetene på søndagen. I quechua-kirka "Paz en la tormenta" ("fred i stormen") ble Malvin spurt om å tale da han kom. Det var mange som hørte ham tale på quechua.

Jeg besøkte "Vida nueva" ("nytt liv"), hvor alt foregikk på spansk. Her var det rundt 30 personer som møtte opp og hørte på pastoren Samuel Calero. Det var hyggelig å kunne komme dit og få hilse på søsken i Kristus.

På søndagskvelden besøkte vi den tredje menigheten til ICEL i Potosi, «Solo por fé», som betyr "ved troen alene". Der foregikk også det meste på quechua, selv om de også kunne forstå spansk. Jeg ble spurt om å ha en hilsen, og fikk da dele ordene fra Efeserne 2,8-9: "For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg."

Enkle kår

Mandag morgen plukket vi opp Diego, som bor på landsbygden i Parantaca. Han hadde kommet inn til Potosi for å gjøre noen ærend. Sammen med ham reiste vi videre til Parantaca, og fikk bo hos ham og kona i et par dager.

Her bor folket i enkle kår. Livet synes både tøft, hardt og krevende. Mange steder mangler noen generasjoner, fordi ungdommer reiser for å studere eller jobbe i byene.

Tilbake var det for det meste bønder, og de fleste hadde lamaer, sauer og noen hadde esler. De drev også med landbruk og dyrket blant annet poteter.

I Bolivia finnes det to spesielle potetprodukter, den hvite chuñoen og den sorte chuñoen. Den hvite lages ved å ligge i vann i en måneds tid og ofte uten sollys, mens den sorte lages ved å legges ut på bakken når det er frostnetter, blir tråkket på og deretter liggende i solsteiken dagen etter. Den ligger ute over lang tid til den blir sort.

Husbesøk

Folk bor veldig spredt, og det er store avstander. Derfor ble det også flere husbesøk hvor vi delte Guds ord, ba og sang kristne sanger sammen. Flere av de vi møtte var eldre, og det var blant annet gripende å treffe et eldre ektepar, hvor begge var over 80 år. Det var godt å få dele evangeliet med dem og gripende å se hvor glade og takknemlige de var for å få høre evangeliet om Jesus.

Jeg tok meg i å tenke på hvordan de kan både ønske og orke å leve på et slikt sted? Jeg hadde nok villet solgt unna gården, dyra og flyttet inn til en leilighet i byen, mens jeg ennå hadde hatt helse til det.

Gjestfrihet

Men de var hyggelige og gjestfrie folk. Vi fikk spise pasta med suppe og lama-kjøtt. Det kalles charque. Det betyr at lamakjøttet var tørket, saltet og så kokt. Det var seigt og godt, og smakte nesten som pinnekjøtt.

Bygget som vi sov i var laget av leire-murstein og hadde ingen isolasjon. Der var det to senger, en til meg og en til Malvin. Siden vi var i Parantaca i juni måned, var det vinterstid i Bolivia. Parantaca er en av de kaldere plassene i Bolivia. Det ligger på over 4000 meters høyde og kan bli minusgrader på natta. Det var veldig kaldt her. Jeg sov i en sovepose med ullundertøy (topp og bukse), med vanlig bukse og tykk genser, sokker og ullsokker og med en tykk lue. Og enda klarte jeg å fryse på natten(!).

Kraftig vind

Onsdagen var det så kraftig vind her at vi måtte gå med solbriller for ikke å få sand i øynene. Vinden var så kraftig at den holdt på å blåse av bølgeblikktaket til kirka De hadde plassert mange tunge steiner på taket, for at det ikke skulle fly av sted.

Nå ville de at vi skulle hjelpe til med å legge flere steiner på taket. Diego og Malvin stod nede og holdt stigen, mens jeg stod i stigen og la dem på taket. Jeg var ganske redd for at jeg skulle miste en av dem, slik at noen kunne få dem i hodet. Heldigvis gikk det greit.

«Stormøte» før lang hjemreise

Samme dag fikk vi ha et møte sammen med flere fra området. Rundt 15 personer kom, og det er et godt oppmøte til å være langt ute på landsbygda. Malvin holdt talen der han snakket om den kristne dåp og hva den innebærer.

Da vi skulle reise hjem, hadde vi fått høre at noen skulle blokkere veien til Potosi denne dagen. Det er ikke uvanlig at slik skjer her i Bolivia, og det er som regel protestaksjoner.

Vi kjørte grytidlig denne morgenen, men vi var for sene og kom ikke forbi blokaden. Malvin lurte på om han kunne klare å kjøre utenom blokaden med landcruiseren sin, men det fikk han beskjed om at han ikke måtte prøve seg på, for da ville de nok ryke på ham. Vi måtte dermed snu. Men heldigvis fikk vi forhørt oss om at det fantes en annen landevei utenom hovedveien, som vi kunne ta. Vi fant etter hvert frem til den, men den tok oss ca. 1, 5 time ekstra. Etter 18 timers reise kom vi oss trygt hjem til Cochabamba.