Japan er et land med 125 millioner innbyggere, og man kjenner sjelden på følelsen av å være alene. Likevel kan ensomheten noen ganger komme snikende.
Jeg heter Kristin, og sammen med familien min har jeg bodd i byen Kobe i Japan i fem år. I løpet av denne tiden har jeg gjort meg noen ulike refleksjoner rundt det å være en utlending i Japan. I nabolaget her vi bor, har vi blitt kjent med mange forskjellige mennesker, og de fleste av våre kontakter er via barnehagen hvor barna våre går.
Når barnehagedagen er over, står mange av foreldrene igjen på plassen for å småprate mens barna fortsetter leken. Denne tiden har vært veldig verdifull for oss som utlendinger både med tanke på det å knytte relasjoner, og for språklæringen. Det er gjennom barnas venner at vi har fått mange fine vennskap, og det er vi veldig takknemlige for!
Så er det noen sosiale aspekter ved den japanske kulturen som kan skape litt hodebry for oss utlendinger. Japanere, som nordmenn, har et filter for hva som er sosialt akseptert å si i fellesskapet, men i Japan er man enda mer forsiktig med å være for direkte mot andre. Kommunikasjonen er ikke alltid så tydelig, og japanere bruker ofte indirekte tale i sin formidling. Så er det opp til lytteren å tolke riktig hva den som taler egentlig ønsker å formidle.
Mange ganger har jeg lurt på om jeg har sagt noe feil, vært for uhøflig eller ekskludert noen fra fellesskapet. Ingen forteller deg heller direkte når du «trør feil». Å lese mellom linjene, eller «å lese luften», som japanerne sier, er ikke alltid så lett som utlending i Japan.
Japanere er opptatt av å skape harmoni i fellesskapet. Alle skal bli inkludert og få kjenne på at de har en tilhørighet i gruppen. Dette er en veldig fin verdi i seg selv, men noen ganger kan dette også være utfordrende.
Dersom jeg ønsker å bruke tid alene med enkelte venner, er det ikke alltid lett å finne tid og rom for dette uten at det skal være dumt for andre i gruppen.
I Japan er det viktig å ikke være til bry for sine medmennesker. «Ojamashimasu», sier de idet de går inn i andres hus. Dette uttrykket betyr «beklager at jeg forstyrrer deg». Jeg opplever at mange japanere er mer varsomme for hva andre tenker og føler, enn å ta plass selv.
Av den grunn snakker japanere heller ikke høyt om de mest personlige tingene i livet. Om man opplever noe som er vanskelig, kan det være brysomt for andre om du deler det i fellesskapet.
Dette er aspekter ved den sosiale kulturen i Japan som forsterker følelsen av annerledeshet inni meg. Hvordan er det akseptert at jeg snakker? Hva er det de egentlig indirekte prøver å fortelle meg nå? Hvorfor vil ikke denne vennen fortelle meg hvordan hun egentlig har det?
Med tiden har jeg også lært å kjenne mer av den japanske kulturen. Det som en gang var veldig vanskelig å forstå, har blitt lettere å akseptere. Noen av de sosiale frasene har jeg kanskje adoptert selv?
Selv om jeg har kjent meg fremmed i japansk kultur, og kan kjenne det fremdeles, er det mye som er fint med å være utlending i Japan. Gjennom barnehagen har vi virkelig blitt inkludert i fellesskapet, og vi opplever at folk er interessert i å bli kjent med oss også.
Den japanske kulturen er veldig relasjonell, og det tar tid å bli ordentlig godt kjent med folk. Vi bruker mye tid sammen med venner i nabolaget, enten ute eller i hjemmet vårt. Det er i disse sosiale settingene vi får muligheten til den «gode samtalen». Be om at vi gjennom ord og gjerning kan få være vitner om Guds godhet i disse relasjonene!