Bekymret for at barna skal bli kristne

Jeg jobber for tiden i en av GAP (Grandhagen Aktivitetsparker) her i Vest-Mongolia. Her en dag spurte jeg en kristen vakt på området om jeg kunne få intervjue ham, og det var han med på. Jeg fikk også hjelp av en annen misjonær som kan språket godt.

(På grunn av sikkerhetshensyn er ikke alle svarene så detaljerte.)

– Fortell kort om deg selv.

– Jeg er en familiefar og bor her i byen. Jeg giftet meg da jeg var 33 år, og vi har ett barn sammen. Jeg har en bachelorutdanning. 

– Hvor lenge har du jobbet for Misjonssambandet?

– Jeg har nå jobbet to år som vakt for Misjonssambandet. Tidligere hadde jeg noen strøjobber hos dere, men jeg søkte etter hvert om fast jobb da det kom utlysninger på det. Mitt første møte med Misjonssambandet var i 2015, da jeg ble kjent med flere misjonærer i organisasjonen.

– Liker du jobben din?

– Ja, og jeg takker Gud for denne jobben. Jeg har hatt en skade siden barndommen og har vært gjennom en stor operasjon. Tilstanden har blitt bedre, og Misjonssambandet har vært veldig gode på tilrettelegging og har vist stor forståelse for min situasjon og behov. 

– Når ble du en kristen?

– Jeg fikk først høre evangeliet i 1998, og jeg er nok blant de første som ble kristne i byen her. Jeg hadde ei kusine i hovedstaden Ulaanbaatar - som nylig hadde blitt kristen på den tiden. Kusina hadde kontakt med ei ungdomsgruppe, og de ivret for å spre evangeliet lenger vest i landet. Tre ungdommer fra denne ungdomsorganisasjonen reiste så vestover. De hadde kun fått et håndtegnet kart over hvor de kunne dra. De fulgte kartet og endte opp i hjemmet til familien min. Ungdommene, som var i 20-årene, fikk bo sammen med familien min i to-tre år, og de lærte oss om Bibelen. Jeg var cirka åtte-ni år gammel da jeg tok imot Jesus. Det ble holdt jevnlige husmøter to-tre ganger i uka. Alle i familien og slektningene mine ble kristne på det tidspunktet. Nå er det dessverre bare tre igjen.
 

– Er det vanskelig å være kristen her?

– Før var det enklere, men nå er det blitt vanskeligere. Kristendommen er en religiøs minoritet her, og folk flest forstår ikke så mye av den. Det er også mye sjalusi ute og går. Jeg bor sammen med storfamilien, og jeg kjenner på at jeg av og til blir utstøtt av slektningene mine. De kan for eksempel slutte å snakke sammen når jeg kommer på besøk. Så ja, det er vanskelig å være få kristne i slekta. Kona mi ble døpt i fjor sommer, og det er så fint. Barnet vårt ble døpt i vinter!

– Ser du noe positivt med GAP, aktivitetsparken vi bygger her?

– Ja, det er kjempefint. Tidligere var det ikke noen lekeplass for barn her i området. Nå får de mulighet til å komme seg mer ut, være aktive og leke sammen. Mer tid ute gjør også at det blir mindre tid foran tv og mobil.

– Kan parken være en plass for å nå ut med evangeliet?

– Gud kan absolutt gjøre mirakler her – og mange kan få hørt budskapet. Jeg håper det kan bli skapt gode relasjoner med barn og unge, slik at jeg kan fortelle andre om evangeliet.

– Hører du positive eller negative ting om parken?

– Jeg hører mye bra – men foreldrene er redde for at barna skal skade seg. Det henger sammen med en tidligere alvorlig ulykke på en annen lekeplass, hvor et usikret hoppeslott ble tatt av vinden.  

– Blir barn og unge nektet å komme hit, fordi vi er en kristen organisasjon?

– Mange spør om det er kristne som driver parken – og de får bekreftelse på det. For de fleste er ikke det et problem, fordi de kommer bare for å leke her. Andre igjen er nok bekymret for at barna skal bli kristne.

Til slutt spør jeg ham om han har noen bønneemner han vil jeg skal formidle til folk i Norge, og det har han. Så vær gjerne med og be om:

• At flere må komme til tro.
• Økt forståelse for hva kristendommen betyr.
• Mindre krangling og fornærmelser i kulturen.
• Få det enklere å leve som kristen her.
• Få kjøpt meg min egen eiendom, slik at jeg kan ha kristne på besøk – og lese åpent i Bibelen.