«My heart is broken»

Jeg står tidlig opp denne lørdagen. Vi er i slutten av september, og det har så vidt begynt å lysne ute. Jeg går bort til karnappet i leiligheten vår, som ligger i andre etasje på Misjonssambandets kontor. Der skuer jeg ut over GAP, Grandhagens Aktivitetspark, i byen Khovd i vest-Mongolia. En park hvor tusenvis av barn, ungdommer og familier er innom i løpet av året.

Jeg skrur på litt lys i stua og setter meg ned i godstolen. Det er fint å få starte dagen med bibellesning og bønn. Denne morgenen får jeg det ekstra for meg å be om noe konkret. Jeg ber om å få møte noen som trenger å bli sett og hørt, og at jeg også må våge å bruke muligheter jeg får til å si noe om hva jeg tror på.

Parken åpner klokka 13 denne dagen – og det strømmer jevnt på med barn og unge. Mine oppgaver består blant annet av å gjøre vedlikehold i parken, passe på at alt går fint for seg, spille og leke med barna, møte de besøkende med et vennlig smil og være et godt eksempel som kristen i hverdagen.

Grip muligheten!

Jeg legger plutselig merke til ei dame i 30-årene. Hun sitter for seg selv på hockeybanen og ser lei seg ut. Jeg våger meg bort til henne – tenker på bønnen jeg ba tidligere på dagen. Var dette et konkret bønnesvar?

Min mongolsk er ikke så god, og hennes engelsk var også begrenset. Likevel klarte vi å kommunisere noe. La oss kalle henne “Bairmaa”.

Jeg fikk sagt hei og spurte hvordan hun hadde det. Da er det som om Bairmaa bryter helt sammen. Tårene spretter nedover kinnene. Jeg forstår at jeg traff noe sårt. Hun uttrykker seg på gebrokkent engelsk: «My heart is broken.»

Det stakk skikkelig i meg. Hun fortsetter med å si at det var store problemer i familien. Hun hadde mann og to barn – og det var utfordringer i forholdet. Hun forklarte at mannen hadde lite forståelse for henne, og at de nå var inne i en vanskelig periode.

Jeg prøver så godt jeg kan å trøste og gi noen oppmuntrende ord. Manglende språkkunnskap gjør det selvfølgelig utfordrende, og dette var jo ikke det letteste å komme opp i. Tenk at hun valgte å åpne seg slik overfor en helt fremmed person? Noen familieterapeut er jeg ikke, og hva skulle jeg så si og gjøre?  

I Matteus 11,28 sier Jesus: «Kom til meg alle som strever og har tungt å bære, og JEG vil gi dere hvile!»

Jeg ble sittende hos henne og tenkte på om jeg skulle våge å si noe om Jesus og hvem han er. Dette var jo tross alt en gyllen mulighet jeg hadde fått!

Etter noen minutter som føltes som veldig lenge, våger jeg meg på å spørre om hun har hørt om Jesus. Hun svarer nei. Vi kommuniserer videre på enkelt vis – og jeg benytter meg også av tegnspråk. Jeg peker opp mot himmelen, og folder hendene, prøver å si at jeg har en som hører alle sine bønner – og som kan hjelpe oss i alle vanskeligheter. Hans navn er Jesus - og han er god!

Manglende tro

Hun sier at hun ikke tror på noe hun ikke kan se. Det er forståelig at hun sier det. Hvordan kan en tro på noen en ikke har hørt om før?

Jeg må videre i arbeidet mitt – og jeg ser hun blir sittende i parken en stund til. Etter hvert går hun – og vi vinker ha det til hverandre. Jeg kunne skimte et lite smil.

Jeg tenker mye på denne familien – og ber om at ting må ordne seg. Og mest av alt ber jeg om at Bairmaa må få et møte med vår sanne Frelser. Vær gjerne med å be for henne, dere også!