Gjensynsglede i Tamashima

I disse Corona-virustider er vi stadig opptatt av hva slags aktiviteter som er greit å gjennomføre, og hvilke som bør avlyses eller utsettes. Søndag 8. mars var det avtalt at pastor Igi i Tamashima og jeg skulle bytte talerstol – som man uttrykker det på japansk. Det ble bestemt før jul en gang.

Det endte med at vi gjennomførte bytte av talerstol – siden det ikke var meldt om smittede personer i våre byer. Men Ako menighet valgte å avlyse måltidet etter gudstjenesten, mens Tamashima valgte å gjennomføre dagen etter planen.

Jeg bodde og arbeidet i Tamashima i perioden 1986-92. Så det var veldig kjekt å treffe igjen flokken der. Og minst like kjekt å møte for meg nye mennesker. Det betyr jo at menigheten har vokst.

Det var i min tid at menigheten kjøpte tomt og bygget kirke – med bolig i 2. etasje. Tidligere eide menigheten en prestebolig (som ble solgt) og leide et forhenværende tannlegekontor til kirkelokale.

Da kirken ble bygget, var bygningen lett synlig i alle retninger fordi den var omgitt av rismarker. Nå er kirken omgitt av nye eneboliger og blokker.

Lang og aktiv historie

Arbeidet i Tamashima startet som husmøter hos familien Hirai i 1970-åra. Nå er ekteparet Hirai blitt over 80 år, men er fortsatt aktive i menigheten.

Da jeg kom til Tamashima, var deres yngste datter ungdomsskoleelev. Jeg hadde den store glede å lese katekisme med henne som forberedelse til konfirmasjon. Hun er fortsatt trofast med, ja, er også innvalgt i menighetsrådet.

I min tid var det skikkelig bryllups-boom i Tamashima menighet, og etterpå baby-boom. Et av parene, Takemoto, fikk en datter med Down syndrom. Datteren, Hikari (som betyr lys på japansk), er aktivt med i menigheten. Tamashima menighet har et band der Hikari er med.

Alle guttene i bandet er pastor Igis sønner. Noen skikkelige kjernekarer, som er trofaste i menigheten og på andre arrangement for ungdom i VJELK. (Se bilde øverst) Da jeg bodde og arbeidet i Nima (2001-2014), var Igi prest i Oda og ansvarlig prest i Nima i tidsrommet 2003 – 2007.  I de dager satt de fire små guttene på fanget mitt og likte å leke med meg. Nå er de tre eldste universitetsstudenter. Det er ingen selvfølge at prestesønner blir bevart i troen. Derfor er det så kjekt å treffe dem igjen og se at de lever med Jesus!

- Du ledet meg til dåpen

Det er nokså vanlig at japanske gjestetalere har med noe til menigheten de besøker. Jeg hadde med en type japansk «kake» som Ako er kjent for. En til hver.

Men da jeg reiste fra Tamashima, hadde jeg med hjem fire store bæreposer med gaver. Det meste er noe som kan spises. Mange har fortsatt behov for å takke for mitt arbeid i menigheten, selv om det er mange år siden.

På et kort som fulgte med en konfekteske stod det skrevet:

Det var på grunn av deg at jeg ble ledet til dåp. Her er en liten takk. Husker også godt at jeg fikk låne flykofferten din da jeg skulle besøke min søster i England.

Vel, det var også noen jeg savnet på søndag. Noen som var veldig aktive i min tid, men som ikke kommer lenger. Det er trist! Men at «noe falt i god jord», er kjekt å oppleve! Det er når årene går og en ser seg tilbake, at en får utsikt over Guds gjerninger!

Dette innlegget er spesielt ment som en takk til alle dere som har bedt for meg og for Tamashima! Uten misjonsvenner blir det ikke noe misjonsarbeid! Hjertelig takk for trofasthet!!!

Kast ditt brød på vannet, for med tiden vil du finne det igjen. (Fork 11,1.)

Se flere bilder her:

https://kariopperud.wordpress.com/2020/03/10/gjensyn-med-menigheten-i-tamashima/