En ny æra for tqamakkofolket

Endelig skulle det avgjøres hvordan tqamakkofolket skal skrive språket sitt. Vi har ventet i 6 år på denne avgjørelsen og var både takknemlige og forventningsfulle da vi fikk datoen for møtet.

Utenfor møtelokalet traff vi vår SIL-kollega fra Addis, Mesfin. Vi diskuterte hva vi burde si og hva vi ikke burde si. Som organisasjon skal vi ikke legge oss bort i avgjørelsen, den er det folket selv som skal ta. Derfor skal ikke vi som organsiasjon heller gi noen anbefalinger, men snarere presentere forslagene nøytralt og objektivt.

– Vi skal heller ikke vektlegge at vi arbeider med oversettelse i denne sammenhengen, sa Mesfin. – Vi er her i kraft av vår lingvistiske profesjonalitet, og det er det vi skal fokusere på, fortsatte han.

Vi var alle enige i det og bestemte at også våre oversettere skulle ligge lavt i diskusjonen, selv om de hadde uttalerett i kraft av at de er medlemmer av folkegruppen.

Med kongen og folk flest

Tiden gikk før folk ankom. Men så kom det en politibil. Det var tqamakko-kongen, eller landsfaderen, som han også kalles. Den største lederen av folket. Vi har besøkt ham en gang for mange år siden.

Vi hilste så ærbødig vi kunne da han passerte og ble plassert lengst fram i møtesalen.

Etter hvert kom det flere, inkludert flere av lederne i zonen (fylket), og blant annet Sintayehu, lederen for språk og kultur. Hun hadde hovedansvaret for arrangementet.

– Hun har virkelig stått på og gjort en kjempejobb, skrøt både Mesfin og oversetteren vår Hailu, som hadde hatt kontakt med henne underveis. Høygravid og smilende hilste hun de fremmøtte.

Møtet begynte med dans og sang. Tre innslag, ett fra hver av de tre folkegruppene i Worredaen (kommunen): Ongota (språket er i prinsippet utdødd), Tqamakko og Benna. Flere viktige herrer ønsket velkommen og åpnet møtet med en brødskjæringssermoni. Mesfin fortalte litt om SIL og introduserte oss. Og så fikk jeg ordet.

Mange språklige hensyn

Jeg hilste dem på tqamakko. Og det var nesten overveldende å høre responsen. Hele gjengen svarte! Jeg sa min lille introduksjon på tqamakko og gikk over til presentasjonen av lydene i språket: 29 konsonanter og 10 vokaler. For hver lyd hadde jeg eksempler, vanlige ord som de bruker hele tiden. Folk fulgte med og nikket og kjente det igjen.

Etter lydene presenterte jeg noen aspekter ved språket vi er nødt å ta hensyn til når vi skal skrive det. Tqamakko har for eksempel en haug med lange vokaler, og jeg hadde flere eksempler på ord der det er den eneste forskjellen. De nikket og istemte.

Det samme gjorde jeg med doble konsonanter og forskjeller i tonefall. Hvis dette ikke blir markert i skriftspråket, vil det skape stor forvirring for de som skal lese og skrive.

Etter dette viste jeg at det er fullt mulig å skrive språket både med fideller og med latinske bokstaver. Til slutt gjennomgikk jeg fordeler og ulemper ved de to forslagene, utarbeidet av en professor i Hawassa.

Velger de fideller, er det lettere når en skal lære seg amharisk og vice versa. Det er samme med latin, bare med tanke på engelsk. Siden fidellene bærer to lyder i ett symbol (en konsonant og en vokal) vil ordene bli litt kortere. Samtidig er det lettere å se lange vokaler og doble konsonanter med latinske tegn enn med fidellene. Og siden noen fideller må modifiseres, vil dette komplisere bruken, ikke minst med tanke på mobiler og datamaskiner.

Plutselig var det avgjort

Etter en lunsjpause var det tid for diskusjon. Til nå hadde ingenting blitt oversatt til tqamakko, men nå syntes vi det var viktig at også de som ikke har gått på skolen kunne forstå (det burde de jo ha gjort fra begynnelsen). Hailu fikk jobben med å oversette, og folk kunne derfor ytre seg på det språket de ville.

Vi forsto ikke alt som ble sagt, men en del argumenterte for latin, noen for fideller. Under et langt og litt kronglete innlegg ba vi Mesfin oversette litt til oss. Plutselig hørte vi at alle klappet.

– Nå har de bestemt seg, avbrøt Mesfin seg selv.

– Hva? sa vi. Var det avgjort?

– Ja, sa han.

Selv om applausen var tydelig, var det noen som mente at de burde dobbeltsjekke med håndsopprekning. Armene gikk i været. De ville ha latin. Da kontra ble ropt opp var det ingen som rakk opp hånda. Selv de som argumenterte for fideller ville altså heller ha latin.

Et dokument ble sendt rundt til signering, og etter at alle var ærbødig takket, var møtet over.

En viktig dag

Vi kjørte hjemover med en veldig god følelse. Det føltes virkelig som en stor dag. En viktig dag. Og det var fantastisk å se folk glede seg over sitt eget språk og sin egen kultur.

Og så var vi selvsagt glade for valget. Nå kan vi bare kjøre på, fortsette i samme spor og begynne å trykke tekster og lære folk å lese og skrive sitt eget språk. En ny tid og en ny æra for tqamakkofolket!