Livsforvandlende arbeid i Ginnir

På femte forsøket lyktes jeg i å komme meg på besøk til Ginnir. På kort varsel fikk jeg ta følge med vår rutinerte misjonær, Elsa Lindtjørn, som skulle tilbake til Ginnir etter et opphold utenlands.

I fem år har Elsa bodd i Ginnir og fulgt opp to av prosjektene våre der.

Turen inn til Ginnir går over Bale-fjellene. De har rykte på seg til å være svært vakre. Og det er de. Spesielt når regnet har kommet og naturen virkelig har våknet til liv etter tørken.

En liten bit av reisen går gjennom Dinsho nasjonalpark, og her er kuene og geitene byttet ut med gaseller, vortesvin og bavianer. En gledelig avveksling!

Tørken på Afrikas horn kostet mange mye. Mennesker og dyr. Mange betalte med sine liv. Men så kom regnet. Og det kom i et slikt monn som folk ikke har opplevd på årevis.

Den siste delen av reisen mot Ginnir er på grusvei. Men grusveien var i stor grad omgjort til en elv. Jeg tror mange hadde gruet seg til å kjøre på den, kanskje til og med gitt opp og snudd. Men ikke Elsa.

Etter 3-4 timer på sølevei jeg aldri før har opplevd, godt hjulpet av firehjulsdrift og nye dekk, kommer vi trygt fram til Ginnir.

Misjonssambandet har arbeidet i Ginnir i over 20 år. Folket i området er i stor grad muslimer, men det er også mange ortodokse kristne. De evangeliske kristne er i mindretall, og disse menighetene består i stor grad av innflyttere.

Som «vanlig» har Misjonssambandet satset på helse, landsbyutvikling og til en viss grad evangeliseringsarbeid. Hele fire av våre Norad-støttede prosjekter finner vi i denne regionen. Elsa er rådgiver for to av dem.

Søppelprosjektet (CASE, Clean and Safe Environment Project)

Som i så altfor mange byer i Etiopia blir velkomsten til Ginnir haug på haug med søppel. Mye plast, men også tøyrester og annet skrap blir slengt i grøfta. Ikke bare ser det forferdelig ut, men det utgjør en helsefare for alle som bor der. Forurensing av vann, spredning av smittsomme sykdommer. Alt henger sammen.

Så for noen år siden startet Elsa og hennes team CASE. Målet er en renere og tryggere by.

Abdul Hassan er glad. Det vil si, akkurat i dag er han litt irritert. Han har fått beskjed om at han ikke lenger får dumpe søpla der han pleier, men må ta eselkjerra andre veien og ut av byen med det. Det liker han ikke. Men bortsett fra det, er han glad.

Han er glad for at han har fått sjansen til å være på esel-kjerre-laget. Sammen med to andre fikk han ansvar for et esel med kjerre. Med denne kjører han rundt i byen og henter søppel fra privatpersoner og bedrifter. Det betaler de ham for, og det er han selv som får fortjenesten.

Opp fra lomma drar han fem-seks hundrelapper.

– Dette har jeg tjent bare i dag! Han smiler stort. – Før var jeg dagarbeider, forteller han. – Jeg ante ikke fra dag til dag om jeg hadde jobb, og ofte måtte jeg tigge for å få mat til familien.

Sånn er det ikke lenger. Nå kan barna gå på skole, kona får penger til å kjøpe mat, og klær til seg selv. – Jeg har kjøpt to egne esler og kjerrer, og er arbeidsgiver for de som kjører dem. Nå har vi til og med TV!

Joda, det er ingen tvil om at Abdul er glad.

En annen som er glad, er Kadir Said. Kadir er mekaniker og har et verksted i Ginnir. Vis-a-vis verkstedet var det en søppelfylling. Alle kastet søppel her, og mange brukte området som toalett.

– Stanken var uutholdelig, forteller han. – Å konstant jobbe i den stanken gjorde oss syke! Nå er stanken borte og vi kan slappe av og drikke kaffe her inne når vi har pauser.

Prosjektet har sammen med myndighetene anlagt den lille parken, og Kadir er frivillig gartner og holder den ved like. – Den er til stor glede for alle som bor her i nærheten og for alle som går forbi, avslutter Kadir.

Slike små grønne lunger finnes nå flere steder rundt i Ginnir. Holdningsendringer tar tid, og selv om det fortsatt er mye som gjenstår før Ginnir er en ren og sikker by, har prosjektets mange søppeldunker, søppelinnsamlinger og plantering av grønne lunger allerede hatt en effekt.

– Nå gleder vi oss til å få en plastpresse, forteller Elsa. Da har vi tenkt å engasjere kvinnene. Og gatebarna. – Jeg håper vi kan få til å inkludere gatebarna, sier hun. – Kvinnene og barna vil kunne samle flasker og levere til oss. Så får de betalt pr kilo de leverer. Vi tror det vil ha stor betydning for all søpla som flyter rundt. Mye av det er plastflasker, og får vi samlet inn det, vil det synes godt!

Mor-barn-prosjektet (MIHP, Maternal and Infant Health Project)

Fra første stund for 70 år siden har Misjonssambandet i Etiopia fokusert på å utvikle helsetilbudet til landets befolkning. Det gjør vi fortsatt.

Ginnir sykehus hadde fått mye fint utstyr til å behandle for tidlig fødte og risikofødsler, men de hadde ikke noen god avdeling å ha det på. Vårt prosjekt bygde derfor en avdeling (NICU), som nå betjener disse sårbare pasientene, både mødre og barn.

Sammen med helsemyndighetene i regionen jobber prosjektet også med å øke kompetansen og kvaliteten på distriktshelsetjenesten, og da spesielt oppfølgingen av gravide og nyfødte. Helsesentrene i fem kommuner har fått utstyr gjennom prosjektet. Med oksygenmåler, blodtrykksmåler og oksygenmaskin kan mange pasienter få presis behandling nærmere hjemme.

Ved dette helsesenteret reddet de samtlige pasienter da en mesling-epidemi brøt ut i fjor. Dette var selvsagt til stor glede for de berørte familiene, men også for de ansatte ved helsesenteret var dette veldig gledelig og oppmuntrende.

Helsepostene er tilbudet i landsbyene. Også helsepostene har fått utstyr og undervisning for å kunne øke kvaliteten på behandlingen og oppfølgingen av gravide og nyfødte. Vårt viktigste bidrag nå er overoppsyn, altså besøk hos de enkelte helsepostene og helsesentrene. Slike besøk gir unik mulighet til individuell opplæring, som viser seg å fungere mye bedre enn å samle alle i store grupper.

60 helseposter og fem helsesenter er innlemmet i prosjektet. Det gir lange dager og mye tid i bil på dårlig vei. Ofte møter vårt team utfordringer som stor utskiftning av personal, fravær på grunn av kursing og møter, iblant lav arbeidsmoral. Men belønningen er der også, som når rapportene viser at behandlingen gjøres rett og mødre og barn får hjelp i sårbare situasjoner.

Lenge har vi hatt problem med å rekruttere folk til å jobbe i Ginnir. Jeg tar meg i å spørre: Hvorfor? Har vi vært for dårlige på å fortelle om det viktige arbeidet her? Eller har Gud sluttet å kalle folk til tjeneste på steder som Ginnir? Eller er det vi som har sluttet å lytte?

Når Elsa nå gir seg etter over 40 år i landet, blir tomten vår i Ginnir stående tom i minst ett år. Så håper vi planene om å plassere nye folk i Ginnir vil holde denne gangen, slik at folket i dette området får mulighet til fortsatt å få hjelp og gjennom dette få «smake og kjenne at Herren er god».