Mongoliaprosjekt

Barna har det bedre

Nok et vellykket bistandsprosjekt i Mongolia avsluttes. Det femårige prosjektet for barns rettigheter har ført med seg gode resultater både på nasjonal og lokalt nivå.

Ekstern evaluering

En utenforstående, og derfor nøytral, fagperson gjennomførte nylig en evaluering av prosjektet. Og funnene er interessante. På et nasjonalt nivå har oppmerksomheten rundt internatene økt fra så å si ikke-eksisterende til å bli spesifikt integrert i utdanningsdepartementets handlingsplan. Et dokument som forplikter ansatte til å beskytte barn og en journal for internatlærere, begge utarbeidet av prosjektet, brukes nå over hele landet.

Foreldres involvering er styrket, og flere internatbygg har blitt utbedret etter at prosjektet har kurset rektorer i hvordan en kan søke lokale og nasjonale fond om støtte. Den generelle bevisstheten rundt barns rett på beskyttelse har økt i lokalsamfunnene.

82 prosent av barna selv rapporterer at de har merket bedring i situasjonen på internatet siden halvveisevalueringen for to år siden. Det er færre og færre barn med vondt i magen, som skyldes at de får mere mat og at maten de får er mer næringsrik.

En har sammenlignet internatene i Vest-Mongolia med en kontrollgruppe, og ser at det er mindre mobbing der hvor prosjektet har jobbet. Flere barn vet hvem de kan gå til om noen utsetter de for seksuelle krenkelser. Internatlærerne har utviklet sine kommunikasjonsferdigheter, og står lengre i jobben sin nå enn før.

Samarbeidet mellom de tilsatte på internatene og skolelærerne har blitt styrket. Situasjonen for de yngste, og dermed mest utsatte barna, har fått mer oppmerksomhet.

Men ikke alt virker å peke i den riktige retningen. Barna rapporterer for eksempel om mer bruk av fysisk disiplinering nå enn for to år siden, og flere sier at de er redd mens de er på internatet. Det ser dog bedre ut i 2018 enn før prosjektet startet sine aktiviteter i 2014.

At vi ser en tilbakegang i utviklingene har nok delvis sin forklaring i enkeltlærere som er ny i jobben og ikke har fått rett opplæring enda, men også fordi barna nå har høyere forventinger til hvordan livet skal være på internatet, og derfor skårer tilstanden lavere enn hva de gjorde for to år siden.

 

Takknemlighet og vemod

Å avslutte et prosjekt bærer med seg mange ulike følelser. Den første og største er takknemlighet. Takknemlig over å se at livssituasjonen til nomadebarna på skoleinternat i Vest-Mongolia har bedret seg. Takknemlighet over godt og fruktbart samarbeid, både internt i prosjektstaben og med samarbeidspartnere. Takknemlighet blant vår lokale stab for den muligheten det har vært å jobbe for en organisasjon som NLM. Takknemlighet for de varige vennskapene det har ført med seg og for personlig og profesjonell utvikling.

Vi er stolte. Stolte av å se at den innsatsen vi la inn, har gitt avkastning. Ikke bare for de barna som akkurat nå bor på internat, men også for de som kommer etter.

Og så følger det selvfølgelig med seg vemodig. Å avslutte et prosjekt betyr ikke kun å fase ut aktiviteter, det betyr også å si farvel til gode kollegaer, og å slippe taket i et arbeid som våre ansatte har hatt et så stort hjerte for i så mange år.

 

Fortsatt behov for bønn

Vær fortsatt med å be for de mongolske nomadebarna som må bo på internat for å kunne gå på skole. Be om at prosjektet skal bære frukter langt inn i fremtiden, og at barna skal ha det godt både med voksne og andre barn på internatet.

Og vær med å be om at ikke bare deres barndom skal bli ivaretatt, men at de skal få evig barnekår ved å motta Jesus Kristus som herre og frelser.

Karen Colban Hoel

Konsulent i Strengthening Children's Right Project