«Hva gjør du egentlig i hverdagen?» er et spørsmål jeg ofte får. Vel, kanskje ikke så ofte, fordi kontakten med hjemlandet er begrenset. Likevel forstår jeg at folk er nysgjerrige på livet som misjonær.
Mange har sikkert et bilde i hodet av hvordan misjonærlivet er, kanskje inspirert av lysbildefremvisninger fra barndommen (som sjeldent appellerer til dagens lesere). Jeg forestiller meg en idyllisk savanne i Afrika, med noen ensomme stråhus og en misjonær som sitter på bakken omgitt av barn. Kanskje stemmer dette bildet godt overens med virkeligheten for noen misjonærer, men for meg føles det fortsatt fjernt.
Den er variert og minner ofte om hverdagen i Norge. Jeg begynner dagen med å rusle til kontoret kl. 08:30 etter å ha hjulpet med å få de morgentunge barna opp fra sine respektive senger. Kanskje hatt en liten motivasjonstale og funnet frem frokost. På kontoret vårt i Khovd, som er hovedkontoret, er flesteparten lokale ansatte. Her har vi administrasjonsleder, regnskapsfører, økonomiansvarlig, samt ansatte som jobber med prosjektet vårt for barn med funksjonsnedsettelse, og vi har også vakter, renholdere og parkarbeidere.
I Mongolia er det krav om fysisk stempling og signering etter lokale lover, så jeg må skrive navnet mitt flere ganger hver dag. En barndomsdrøm har gått i oppfyllelse. Mine arbeidsoppgaver inkluderer personaloppfølging av ansatte, budsjettplanlegging og rapportskriving. Språket skifter mellom norsk, engelsk og mongolsk, noen ganger også kasakk.
På en annen vanlig dag har jeg språkundervisning, eller jobber i aktivitetsparken vår, hvor skøytebanen for tiden er en av hovedattraksjonene. I tillegg er det ofte dager jeg må reise til andre byer hvor vi er aktive, enten 20 mil vestover eller 150 mil østover.
Mongolia har en rik kultur med sterke forventninger til oppførsel og bekledning. Jeg har aldri kledd meg formelt oftere enn nå, da det er nødvendig for å unngå å sette de lokale ansatte i en pinlig situasjon. Som organisasjon har vi mange samarbeidspartnere, med ulike forventninger til oss. Invitasjoner til arrangementer kommer ofte, og det er vanskelig å si nei. Lite visste jeg at jeg som misjonær ville ende opp på dansegulvet, noe jeg som oftest har klart å unngå tidligere. Både mongolenes og kasakkenes kultur verdsetter dans, og selv om tradisjonsdans er viktig, er diskodansen mer fremtredende på ulike arrangement.
Etter arbeidsdagen, enten den har vært på kontoret, dansegulvet eller i parken, drar jeg hjem, spiser middag, og hjelper barna med leksene (les: ligger på sofaen og svarer på spørsmål).
Nå er kanskje jeg et dårlig eksempel på en misjonær, da min jobb ikke først og fremst en det utadrettede arbeidet vårt. Jeg er ikke den som har mest kontakt med de lokale, språket er for dårlig og tiden er mer knapp enn for flere av de andre utsendingene våre. Spør du hvilken som helst annen her på felt, er svaret minst 70% annerledes. Alle her på felt har ulike arbeidsoppgaver og jeg tror alle er viktige i den sammenhengen vi står i. Vi tjener Gud med jobben vår, akkurat som i Norge. Jeg tror oppriktig at min jobb er like viktig som utsendingen som driver evangelisering. Uten meg vil ikke han heller ha livsgrunnlag eller tillatelse til å være i landet.
Vi er alle lemmer på en kropp, uten alle lemmene fungerer ikke kroppen optimalt. Vår jobb er både å bruke alle lemmene riktig, men også å ikke få for mange lemmer. I praksis betyr det å sitte minst mulig på kontoret og bruke mest mulig ressurser ut mot å nå folk med arbeidet vårt. Det er hovedmålet vårt og derfor vi er her.
I høst har vi utsendinger lest litt fra Dag Jax sin bok, «Hva får DU ut av dette Gud?». Den har lært meg hvor fokuset vårt bør ligge. Som misjonærer i NLM blir vi stadig mer opptatt av våre rettigheter. Vi stiller strengere krav enn før, og ønsker mer ut av misjonstjenesten. Vi ønsker det helst ikke som et offer, men som en opplevelse. Dag Jax oppfordrer oss til å heve blikket fra vårt eget fokus på ære og opplevelser, og i stedet løfte frem Guds navn. Det er Jesus vi skal gjøre kjent i hele verden, ikke oss selv eller NLM. Det er her vår motivasjon bør ligge; hvis ikke, vil det bli mange tunge dager. Gud sendte sin sønn til jorden for å frelse oss alle, ja det er riktig, men det er igjen VI som får det til å handle om bare OSS.
Gud sendte sin sønn for å gjøre SITT navn og SIN storhet kjent blant alle folkeslag.