Givertjeneste: Fra Khovd til norske kollektbøsser

Siden kommunismens fall i 1990 har antallet kristne i Mongolia eksplodert fra bare fire registrerte troende til anslag på over 70 000 medlemmer i rundt 650 menigheter i dag.

 I denne artikkelen dykker vi ned i misjonsarbeidet i Mongolia, med fokus på givertjeneste i Khovd, bibelske prinsipper og norske trender – alt mens vi reflekterer over tillit, eierskap og det å gi "av det vi ikke har".

En ung kirke i et gammelt land

Mongolia, med sine tre millioner innbyggere spredt over et område større enn Tyskland, Frankrike og Spania til sammen, er et land preget av buddhisme, sjamanisme og en historie med nomadisk frihet. Kristendommen kom sent, men med kraft. Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) startet sitt arbeid her i 1994, og i dag er kun rundt to prosent av befolkningen kristne – men disse to prosentene er aktive misjonærer i eget land. I provinsen Khovd, vest i Mongolia, der NLM opererer, blomstrer en lokal kirke som tar eierskap til sin egen vekst.

Her handler givertjenesten vår ofte ikke om abstrakte prosenter, men om konkrete liv. Enkeltpersoner støttes til bibelskolegang, en ung kvinne kan få kjøpe seg symaskin og får arbeid, syke barn får medisiner, og en bil muliggjør outreach til avsidesliggende landsbyer. Dette skaper et direkte forhold til misjonen – giveren ser effekten, og mottakeren føler eierskap. I kontrast har vi andre menigheter i byen vår, der kollekt ofte mislykkes på grunn av manglende tillit: Hvem passer på pengene? Hvem bestemmer bruken? Slike utfordringer er vanlige i en ung kirke, der første-generasjons kristne lærer å håndtere fellesskapets økonomi.

NLMs modell er sentralisert: Alt går gjennom hovedkassen i Norge, der midler fordeles profesjonelt. Dette sikrer transparens, men reiser spørsmål: Hva gir man til, hva går pengene egentlig til? Går de til ny kontorpult på hovedkontoret eller til bibeloversettelse til unådde folkeslag?

Bibelens hjerte i givertjenesten

Bibelen er full av oppfordringer til å gi, ikke som en byrde, men som en vei til frihet. Over dobbelt så mange vers i Det nye testamente handler om å gi enn om å elske – selv om de to er uløselig knyttet. Et sentralt vers er 2. Kor 9,7: "Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver." Her understrekes frivillighet og glede, ikke prosenttvang.

Men det mest gripende eksempelet er Markus 12,41-44, der Jesus observerer en fattig enke som gir to små mynter til tempelkassen. "Hun har gitt mer enn alle de andre", sier han, "for de ga av sin overflod, men hun ga av sin nød alt hun hadde å leve av." Dette verset utfordrer oss: Skal vi gi av overfloden, eller av hjertet? I Mongolia, der fattigdom er reelt, speiler dette opplevelser om gjetere som i sin fattigdom deler sitt brød med misjonærer. Forskning på givertjeneste i kristne samfunn viser at slik "radikal giving" styrker fellesskapet: Tillit øker vitaliteten i aktiviteter, og eierskap fører til større engasjement. En studie fra VID vitenskapelige høgskole peker på at når medlemmer føler de "eier" misjonen, øker både deltakelse og gaver.

Norske trender: Gir vi nok – synker gleden?

I Norge, der gjennomsnittslønnen ligger på rundt 47 000 kroner månedlig, er givertjeneste en tradisjon, men også utfordring. Noen praktiserer tiende som et godt holdepunkt, andre mener dette målet ikke er så relevant. John Wesley (grunnlegger av metodistkirken) sa en gang: «Tjen alt du kan, spar alt du kan, gi alt du kan».

Gaveinntektene henger etter inflasjonen. Mens priser stiger, øker ikke gavene i takt – delvis fordi folk flest ikke justerer automatisk. Dessuten: Jo rikere vi blir, jo vanskeligere er det å gi proporsjonalt. Jesus sier selv: «For det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike». Norge er et rikt land. Det har gitt oss store velsignelser, men også et ansvar. Jeg tror det er mer utfordrende for oss nordmenn å gi etter hjertet i takt med en voksende rikdom. Det fungerer som en prøvelse som øker i takt med rikdommen.

Koblingen til misjon: Fra kollekt til eierskap

Misjonsarbeidet i Mongolia: Nært arbeid i Khovd bygger tillit og eierskap når man tydelig ser hvor midlene blir brukt, mens NLMs sentrale system sikrer bærekraft. I en tid med fallende gaveinntekter og økende rikdom, utfordrer dette både Misjonssambandet og norske kristne. Vi bør alltid kunne spørre oss om dette systemet er det beste, om det trengs små eller store endringer for å optimaliseres. Hver gave til NLM er en tillitserklæring fra giveren. Denne tilliten må fortjenes.

Bønneemner:

• Be for Misjonssambandet og for at gavene skal bli velsignet og brukt riktig.
• Be om at Gud skal opplyse hver enkelt av oss til å se og ransake oss selv slik at vi kan få mer av Jesu Kristi sinnelag.
• Be om at det blir gitt oss visdom i forvaltningen av våre penger og ressurser.
• Be om evangeliets utbredelse og at Guds navn skal bli gjort kjent for alle folkeslag.