I desember reiste vi til Norge for å føde. En av kvinnene vi dro fra var også gravid. Vi kom tilbake til dårlige nyheter.
Noen ting syns vi det er vanskelig å skrive om. Hvordan skal vi formidle, på en god måte, de vonde tingene som skjer rundt oss? Vi ønsker ikke å svartmale verken stedet eller hverdagen vår, men dersom vi skal være ærlige om livet vårt her, må vi fortelle noe om det vonde vi møter også.
En av damene som ofte er innom på gudstjenestene i kirka, «Mariam», var gravid da jeg reiste. Hun er lillesøster til et av «kjernemedlemmene» i kirka, og hun ville nok vært der ofte selv også, hvis hun bodde nærmere og mannens familie var mindre kritisk til kristendom.
Magen hennes var betydelig større enn min – termindatoen var nok noe før, og i tillegg ventet hun tvillinger, nummer fem og seks på tross av sin unge alder. Hun hadde hatt komplikasjoner i graviditeten, så jeg var spent på å få høre hvordan det var med henne da vi kom tilbake i mars.
Mariam fødte like før jul. Da fødselen startet, reiste de helt til sykehuset i Man, fordi de var redde for komplikasjoner. Det er en 2,5 times kjøretur. Det er ikke mange som tar den turen for fødslene sine, selv om sykehuset der er betydelig større enn landsbyklinikkene.
Det var nok godt at Mariam var på sykehuset, for hun fikk behov for hjelp og blodoverføring under fødselen. Men snart etter at tvillingene var født, en gutt og ei jente, reiste de hjem igjen. Kanskje var det slutt på pengene. Storesøster tok henne hjem til seg, men ting gikk ikke bra. Babyene fikk ikke i seg nok morsmelk, og etter noen dager døde først jenta, og så også gutten.
Noen uker senere ble plutselig mannen hennes også syk og døde. Tilbake står Mariam, ung, uten fast arbeid og alene med ansvaret for fire små.
Rent fysisk var hun bare så vidt ferdig med barseltiden. Psykologisk er det vanskelig å si hvordan hun kan ha det. Hvordan takler man å miste en ektemann samtidig som man sørger over tapet av to nyfødte babyer?
Og så blander det seg inn enda en dimensjon. Mariams svigermor er visstnok heks og har forbannet familien til sin egen sønn. På en heksesamling skal hun ha «ofret» dem, og det er det som er grunnen til at både babyene og mannen er død.
Egentlig, sier noen, var det Mariam som skulle dø, men siden hun var så uforskammet og overlevde, måtte mannen dø i stedet.
Noen dager etter at jeg har fått høre alt dette, reiser jeg på besøk til Mariam sammen med storesøsteren, som hjelper meg med språk og kulturelle barrierer. Vi sitter en stund i tunet sammen med en gammel dame. Mariam selv setter seg nedpå en liten stund, og jeg får sagt noen ord.
I bilen på vei tilbake går det opp for meg at den gamle damen som vi akkurat satt og småpratet med, er Mariams svigermor, den påstått skyldige heksen. Jeg vet godt fra før at svart magi er utbredt i samfunnet her, men dette med hekseri er relativt nytt for meg. Det kalles «spising»: Heksene har sammenkomster i den åndelige verden mens kroppene deres sover, hvor de ofrer og spiser mennesker, som dermed snart vil få ulike fysiske plager. Jeg vet ikke i hvilken grad man tenker at heksene gjør dette med overlegg, men jeg har skjønt at det oppleves som en veldig reell trussel og regnes som en ganske vanlig dødsårsak.
Mariam må bli boende hos svigerfamilien en fastsatt tid før hun flytter tilbake til sine egne foreldre. Kanskje får hun ikke tatt med seg alle barna når hun reiser, men jeg håper at de kan få holde sammen. Og der ender historien. Jeg har ingen konklusjon, men jeg står igjen med mange spørsmål.
Ville disse babyene dødd hvis de fikk være lenger på sykehus? Vi vet ikke akkurat hva som var dødsårsaken, men jeg kan ikke la være å lure på hvordan det ville gått om Mariam hadde bodd i Norge.
Hvordan kan man takle noe sånt – å miste to nyfødte babyer og en ektemann samtidig? Som nordmenn har vi ofte en forventing om at livet skal være relativt fritt for lidelse, mens folk her regner lidelse som en helt naturlig del av menneskelig erfaring. Likevel kan jeg ikke se for meg at en mor kan gå gjennom noe slikt uten stor sorg og smerte – og det anerkjennes også i kulturen, selv om man i omtalen av det fokuserer mest på det praktiske: Hvordan skal det gå opp, hvordan skal hun klare å forsørge seg selv og barna?
Og hvilken tilleggsbelastning er det, når beskyldninger om hekseri blir blandet inn i en slik tragedie? Det er en akseptert og mye brukt forklaringsmodell på livets uforståelige tap, men jeg kan ikke skjønne annet enn at det må gi mer frykt enn trøst. Hva gjør det med deg, hvis du går rundt og tror at noen, til og med i din egen familie, har gjort noe så ondt mot deg?
«Det er mye nød, både åndelig og fysisk,» sa en tidligere misjonær til meg før vi reiste ut. Det får vi stadig bekreftet. Og så håper og ber vi om at Gud må gi oss evne og visdom til å gjøre en forskjell der vi kan.