Guds store familie

I påsken var vi heldige og fikk muligheten til å reise rundt i det vakre landet vi bor i – Kenya. Det var spennende å komme til Pokot, og besøke de flotte misjonsstasjonene i Kapenguria og Chesta.

Den rause gjestfriheten vi ble møtt med av de lokale som driver arbeidet som Misjonssambandets misjonærer startet flere titalls år tilbake, var rørende. Det var som å treffe storfamilien.

Gjestfrihet er et beskrivende ord på folket i Kenya. De utstråler stor glede og takknemlighet over å få besøk. Hold søskenkjærligheten levende! Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det. (Hebr 13,2)

Som en norsk fjellstøl

Skjærtorsdag klatret bilen oppover de krevende veiene til fjelldalen Sekerr.

Noen koste seg med spektakulær utsikt og spennende kjøring mellom bakker og berg, mens bilen (på lavgir) tok oss sakte opp den bratte fjellsiden. Andre satt i baksetet med lukkede øyne og foldede hender (…)

Langt der oppe åpnet det seg et nydelig landskap med vakre fjelltopper, frodige hager og smilende og vinkende mennesker.

Å trille inn på tunet på misjonsstasjonen i Sekerr kjentes som å komme til en norsk fjellstøl. Luften var frisk her oppe i 1800-meters høyde. Synet av kyr som beitet i høyt gress blant de brunbeisede husene bygd i tre, minnet om Norge.

Igjen ble vi møtt av varme smil, stødige håndtrykk og gode klemmer. Guds familie kunne kjennes på kroppen. Vi var virkelig velkomne.

Søskenfellesskap

Langfredag fikk vi være med på gudstjeneste i ELCK- menigheten i Sekerr. I kjent afrikansk stil var det ikke trangt om plassen da gudstjenesten startet. Menneskene som var der da, fylte kun et par benkerader.

Lovsangen satte i gang, og et jevnt sig av mennesker fant veien til kirka. Mange kom fram for å dele når det ble mulighet til det. Folket her deler med stor frimodighet og sterk tro på en Gud som forsørger og er med i alt som skjer. «Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore.» (Josva 1.9)

Siden vi ikke hadde vært i denne kirken før, var det tradisjonen tro også satt av plass til at vi fikk komme med en hilsen. Vi takket for hjertevarmen med å synge et par lovsanger.

Da møtet var slutt var kirken full til bakerste benk. Avslutningsvis i gudstjenesten sang vi oss ut av kirken, og i tur og orden håndhilste vi på hverandre (bildet øverst), mens lovsangen bar utover fjelldalen – en sterk opplevelse jeg vil ta med meg fra søsknene i Sekerr.

Det er rikt å være en del av Guds store familie.

Altså er dere ikke lenger gjester og fremmede. Nei, dere får være Guds eget folk sammen med alle som tilhører Gud. Dere er medlemmer i Guds store familie. (Ef 2. 19)