Spis opp maten

«Nå var det godt du kom tilbake hit! Dere har jo ingen grønnsaker i Norge, nå skal du endelig få riktig næring.»

Vi har nylig vært noen måneder i Norge i forbindelse med fødselen til vårt ferskeste familiemedlem, og dette var hilsenen som møtte meg da vi var tilbake i Medan og møtte hushjelpa – som også er den som lager lunsjen vår fem dager i uka.

Jeg fikk umiddelbart lyst til å si noe som: «Vi spiser ikke bare gulrøtter i Norge, altså!» og «Det finnes til og med en del grønnsaker der som ikke finnes her. Husker du ikke hvordan jeg har lett byen rundt hver eneste jul for å finne noe som ligner kålrot?», men jeg valgte å holde igjen.

Hun hadde mer å fortelle: «Du vet, nå når du nettopp har født, trenger du grønne grønnsaker. Og tofu. Har du spist det de siste ukene? Nei, vi får prøve å ta det igjen nå. Ikke rart du ser bleik ut.»

Dette føyde seg inn i rekka av mer eller mindre gode, men veldig velmente, helse- og ernæringsråd vi har fått her i landet.

Føler du deg litt pjusk? Drikk kokosnøttjuice. Er du veldig sjuk? Her er en skål slangesuppe. Har du høyt kolesterol? Unngå denne fisken, men spis denne. Er du gravid, sier du?

Velkommen til en ny verden av mørkegrønne blader som du trodde bare var ugress – men som faktisk smaker godt etter en runde i stekepanna.

Mangfoldige Indonesia

Vi visste før vi flyttet hit at Indonesia er et frodig land med mangfold av det meste. Vi gledet oss til fersk frukt hver dag, til klare farger og naturopplevelser. Vi var skeptiske til deler av mangfoldet, og vi er fortsatt ikke helt komfortable med verken rottene, kakerlakkene eller blodiglene.

Da vi startet språklæringen gikk det bare noen uker før vi skjønte at indonesisk har like mange ord for ris som norsk har for snø, og at det er like unyansert å kalle alle mangoer bare «mango», som å bare bruke ordet båt for både kano, cruiseskip og snekke. 

Etter hvert har vi lært enda mer om både mangfold og samspill med planter og dyr. For en ting er å ha tilgang til millioner av arter av det meste, men noe annet er å ta vare på det.

På øya Sumatra der vi bor, er det flere unike dyrearter som nå er helt i ferd med å forsvinne, men man gjør det man kan for å snu trenden. I landsbyer ved havet spiser man det meste man kan fiske opp fra bølgene, og i innlandet serveres det stolt ferskvannsfisk, høns fra gårdsplassen og utallige vegetarretter.

Vi har begynt å venne oss av med den norske forkjærligheten for fileter, og prøver å smile fint tilbake når vi får servert hel fisk som stirrer mot oss fra tallerkenen. Og etter skamfølelsen den gangen hushjelpa avslørte at jeg hadde kasta en hel middag i søppelet, prøver vi så godt vi kan å spise opp alt på tallerkenen.

Nøysomhet og forvalteransvar

Det er ikke så veldig åndelig å bli bedre til å spise opp maten – men kanskje er det det likevel? Etter noen år i den indonesiske matkulturen tror jeg vi mest av alt har lært at norsk kultur ikke er svaret på alt som er godt, og at det som er delikatesse et sted, ikke må være det et annet.

Man kommer tettere på naturen, og barna våre lærer hvor maten som dukker opp på spisebordet faktisk kommer fra, og hva det krevde å få den helt til oss. Kanskje er det lettere å sette pris på alt godt i skaperverket, og å ta vare på det?

Og hver gang jeg får servert salat av bladene til søtpotet (som det aldri hadde falt meg inn å spise tidligere – for hvem spiser bladene til rotgrønnsaker?) stekt med hvitløk, små agurker noen har plukket i krattet bak huset eller bananspirer som skal være bra for ammende mødre – så lærer jeg noe om å se hva man har, ta vare på det og ha respekt for alt Gud har gitt oss.