Hvilke avtrykk setter jeg?

Jeg er sikkert ikke alene om å stille meg slike spørsmål. Vi ønsker mening i livet og å følge Gud - men hva betyr det? Og hvordan ser det ut?

I Norge opplevde jeg å få bli brukt av Gud, og jeg var med på mye meningsfylt. Samtidig hadde jeg en lengsel etter å tjene Gud med en mer helhetlig livsstil.

Etter å ha tatt avgjørelsen om å flytte til et annet land og drive fulltidstjeneste i misjon skulle en kanskje tro at jeg ikke trengte fundere mer på hvordan jeg skulle følge Gud. Nå var det i hvertfall tydelig hvor vi skulle tjene, og vi gikk «all in» på å bety noe i Indonesia.

Spørsmålene dukker opp igjen

Etter tre år som utsending - mange erfaringer rikere, etter språklæring og kulturlæring, har disse spørsmålene dukket opp på ny. Hvilken betydning har det hatt at vi har bodd her i Indonesia? Hva kommer til å være annerledes etter at vi drar? Hva bygger vi opp?

Jeg kan ofte føle meg lite nyttig, ikke forstått og ikke så god som andre. Det kan være vanvittig frustrerende ikke å få utrykt seg presist, uttrykt medfølelse på den måten man ønsker, eller bygget relasjoner eller tillit på den måten man vil, fordi språket og forståelsen mangler.

Når man har jobbet så lenge for å klare å fungere som et vanlig menneske i samfunnet, for å kunne utrykke seg og jobbe, er det lett at det blir ekstra viktig å få anerkjennelse og oppleve mestring.

Når de andre skinner mer

I en kultur som den indonesiske er navn og posisjon mye viktigere enn i Norge, og dette smitter kanskje over på oss. Det er lett å sammenligne seg selv med andre utsendinger eller seg selv i Norge.

De andre står på scenen eller talerstolen, og man kan se tydelig hvordan de blir brukt av Gud. Det føles som at de andre knytter dypere vennskap, er mer tålmodige med kulturforskjeller og blir lyttet til oftere. Misunnelsen sniker seg fort innpå. Hvor er mitt avtrykk i Indonesia?

Kanskje er det tid for å ta seg sammen, få til noe mer eller endre fokus. Bruke energien på det som er synlig. Eller?

Å stille andre spørsmål

Hva om spørsmålet og utgangspunktet er helt feil? Er det avtrykk av meg jeg ønsker skal sitte igjen og stråle frem i Indonesia? Er det meg indoneserne trenger i livet sitt?

Det er jo avtrykket av Jesus jeg ønsker at de faktisk skal sitte igjen med. Bare det kan de gå videre med, få hente liv og frelse fra. Da blir det plutselig ikke så viktig hva jeg utretter. Et slikt perspektiv er det godt å tjene i.

Paulus var en mester til ikke å fokusere på seg selv, men på Gud. Til og med når folk rundt hyllet ham. Det hadde vært veldig forståelig om han ble fristet av den smigrende anerkjennelsen og falt i den grøften.

Men han sa heller: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud, som gir vekst.» (1. Kor 3, 6-7).