Mennesker er mennesker

Hvis du noen gang får muligheten til å bli med på gruppearbeid med indonesere, bør du gripe sjansen.

Etter å ha strevd meg gjennom gruppeoppgaver og teamarbeid både i studier og som lærer i Norge, er det forfriskende å se hvor naturlig det er for de indonesiske kollegaene våre å engasjere seg – og hvor mye latter som følger med.

De tar oppgaver på strak arm, og dersom de kan ha med noe kreativt eller morsomt bruker de gjerne fritida på å få presentasjonen så god som mulig.

Samtidig viser det seg at mennesker er mennesker her i Indonesia, som i Norge.

Når vi kommer litt tettere på ser vi plutselig at de samme dynamikkene dukker opp: Det må være en i gruppa som tar ledelsen, det er en som alltid har noe imot den første ideen, og det er noen som trenger å dyttes frem før de tør å ta plass.

Ulike erfaringer og forventninger

De siste månedene har jeg undervist og deltatt på ulike seminarer med indonesiske lærere. Der legger jeg merke til det samme: Vi har ulike erfaringer med pedagogikk, ulike forventninger til undervisning, lærere og elever, men når man kommer på dypet er det fortsatt mennesker det er snakk om.

Lærere som ønsker det beste for barna, barn som preges av hjemmesituasjonen sin, begrenset tid og ressurser, og kommunikasjon som kan bli komplisert på grunn av stolthet, misforståelser eller uklare beskjeder.

Etter å ha strevd for å bli kjent med språk og kultur i et nytt land i 1,5 år, er det deilig for meg personlig å merke at jeg gradvis skjønner flere nivåer av samtaler og fanger opp mer av humoren.

Det kan være lett å bare se ulikhetene og det som er forvirrende, og da gir det håp når jeg også kan se alt vi har felles. Det gir meg også en stadig større respekt for de jeg har møtt i klasserom i Norge som også har strevd med språk, kultur, humor og forståelse.

I tillegg forteller det noe om at vi mennesker, på tross av ulikheter på mange plan, bærer noe av det samme. Vi er skapt i bildet av en Gud, som har skapt oss for relasjoner, vekst og fellesskap.

Når vi jobber sammen, blir kjent og er nysgjerrige om hverandres hverdag, kan vi hele tiden se glimt av det unike og menneskelige Gud har lagt ned i oss alle sammen. Det knytter oss sammen – og gir et grunnlag for å komme enda tettere.